Myanmar var i lang tid uglesett i vesten på grunn av sitt brutale militærstyre. Men etter at en uventet liberaliseringsprosess ble påbegynt for få år siden har de vestlige sanksjonene mot landet blitt hevet og nå strømmer turister og forretningsfolk til som aldri før. For bare kort tid siden var det så tungvint å reise til Myanmar at veldig få tok seg bryet. Minibanker eksisterte ikke, internett var ubrukelig og man måtte ha med seg helt nye og feilfrie dollarsedler. Men den tiden er forbi og nå er det ikke noe spesielt vanskeligere å reise til Myanmar enn til andre land i Sørøst-Asia.

Myanmars rike historie vil man se mange spor etter i rundtomkring i landet. Mest synlig er dette i Bagan, en bystat som for rundt tusen år siden la under seg store deler av dagens Myanmar. Etter at Bagan-riket gikk i oppløsning var det mye frem og tilbake før Taungoo-riket på 1500-tallet klarte å forene landet og kontrollere nesten hele Sørøst-Asia (dette er sannsynligvis et av de største imperier som nesten ingen har hørt om). Heller ikke det varte så lenge og på 1800-tallet blandet britene seg inn ved etappevis å kolonisere landet og gi det navnet Burma.

Etter andre verdenskrig ble Burma selvstendig i 1948. Arkitekten bak dette var Aung San, en revolusjonær folkehelt og Burmas “landsfader”, som ble drept av politiske rivaler før han kunne tiltre som president. I 1962 begikk militæret statskupp og innførte sosialisme med Sovjetunionen som forbilde. Man kan jo tenke seg hvordan det gikk. Selv med enorme naturressurser og et utgangspunkt som det rikeste landet i Sørøst-Asia gikk Burma raskt over til å bli et av de aller fattigste. Sporadiske demonstrasjoner mot militærstyret fant sted innimellom, men dette ble slått hardt ned på.

I 1989 endret generalene landets navn fra Burma til Myanmar. Året etter utlyste de litt overraskende frie valg til parlamentet (for å lage en ny grunnlov), men tapte så det suste for partiet National League for Democracy (NLD), ledet av Aung San Suu Kyi (datteren til Aung San). I stedet for å gi fra seg makten, annulerte militæret valget, satte Suu Kyi i husarrest og fortsatte å slå hardt ned på protester. Men nå ser de altså ut til å frivillig tre tilbake. Hvis alt går bra vil det holdes frie valg i 2015 og Myanmar vil kunne kalle seg et ordentlig demokrati (mens nabolandet Thailand har gått motsatt vei, fra demokrati til militærdiktatur). Det er litt uklart hva som er årsaken til den uventede liberaliseringen. Rambo var riktignok innom i 2008 og gav myndighetene en lærepenge, men en mer plausibel teori er frykt for å ende opp som en vasallstat av Kina, landets tidligere eneste samarbeidspartner. Kineserne har benyttet de vestlige sanksjonene til å investere voldsomt i Myanmar for å hente ut naturressurser og få tilgang til sjøen i Bengalbukta.

Oppdatering april 2016: NLD vant en knusende seier ved parlamentsvalget som gikk fredelig for seg. Men det forrige regimet motsatte seg endring av grunnloven som hindrer Aung San Suu Kyi fra å bli president (siden hennes avdøde ektemann har britisk statsborgerskap). I stedet har den lojale Htin Kyaw overtatt presidentembetet mens Suu Kyi sier at hun vil styre “over presidenten”. Formelt innehar Suu Kyi i tillegg rollene som utenriksminister, utdanningsminister, energi- og elektrisitetsminister, stabssjef og en nyopprettet posisjon som “statsrådgiver”. Mye tyder altså på at hun får nok å henge fingrene i. Det blir spennende å følge Myanmar videre for å se om Suu Kyi vil leve opp til de store forventningene. Frihetsforkjempere som kommer i maktposisjon har en tendens til å ende opp som store skuffelser, men vi får se om Suu Kyi er annerledes.
Oppdatering februar 2018: Det lover ikke så veldig bra. Myndighetenes hardhendte behandling av Rohingya-minoriteten har ført til krav fra enkelte hold om at Suu Kyi må fratas Nobels fredspris og heller stilles til ansvar for folkemord.

Severdigheter og attraksjoner

Så, hva er det å finne på i Myanmar for turister? Severdigheter relatert til buddhismen og gamle religiøse monumenter er nok det største trekkplasteret, men landet har også mye annet å tilby. I Myanmar finnes blant annet flotte landskaper med gode muligheter for turgåing, fine strender uten mange turister og en ganske spesiell kultur med mange særegenheter sammenlignet med nabolandene. Myanmar har en relativt klart definert turistløype bestående av Yangon, Bagan, Kalaw, Inle og Mandalay. Disse stedene omfatter landets største attraksjoner og kan besøkes i forskjellig rekkefølge, avhengig av hvor man ankommer landet.

Det er vanlig å starte i Yangon, landets største by og tidligere hovedstad, rett og slett fordi den har best flyforbindelser til utlandet (eneste alternativ er foreløpig Mandalay). Til tross for en del arkitektur fra den britiske kolonitiden, er Yangon ikke noen spesielt attraktiv by. De fleste bygninger er nokså nedslitte og store mengder trafikk gjør at det ikke er spesielt trivelig å gå rundt der. (Interessant nok er motorsykler forbudt i sentrum av Yangon, uten at noen helt vet hvorfor).

Yangons store attraksjon er utvilsomt Shwedagon-pagoden, det helligste buddhistiske monumentet i Myanmar, og et av de mest imponerende av sitt slag noe sted i verden. Til tross for til dels store folkemengder er det noe “magisk” ved Shwedagon som gjør at man lett kan tilbringe lang tid der. De andre severdighetene i Yangon blekner i sammenligning og de fleste turister vil finne det tilstrekkelig med 1-2 dager i byen. Ved lengre opphold kan man besøke et par steder på dagstur fra Yangon, for eksempel den gamle hovedstaden Bago, ikke så langt unna. Her finnes et stort antall religiøse monumenter og palasser spredd utover en relativt forfallen by.

Uansett hvordan man planlegger reisen sin i Myanmar, så bør man ikke gå glipp av Bagan. Dette er utvilsomt Myanmars største attraksjon og et sted hvor man minimum bør sette av 3-4 dager. På en slette ligger det her flere tusen gamle templer (nesten alle buddhistiske) som minner om storhetstiden til Bagan-riket. Templene er i relativt god stand og enkelte av de største er fremdeles i aktiv bruk. Utforsking av det enorme tempelområdet er en opplevelse av de sjeldne. Bagan er dessuten så stort at det aldri er snakk om å “gå i kø”, slik man kan oppleve på populære turistattraksjoner andre steder. Faktisk er man nesten garantert å få de aller fleste templene helt for seg selv, selv i høysesongen for turisme. Se Reisemagazinets artikkel for utdypende informasjon om Bagan.

Store deler av Myanmar er varmt og fuktig hele året. Oppe i fjellene kan man imidlertid oppleve et mer behagelig klima. Et populært sted er den lille byen Kalaw, en gammel britisk “hill station” som ligger på rundt 1300 meters høyde og typisk har temperaturer i området 20-25 grader på dagtid. Kalaw er et paradis for turgåere med en rekke flotte dagsturer som starter fra byen. Her kan man både gå rundt i jungelen, langs rismarkene eller besøke mindre landsbyer i omegn. Mest populært er en 3-dagers tur til innsjøen Inle med overnatting i landsbyer på veien. Byen er full av “trekking” firmaer som tilbyr (relativt like) opplegg for slike turer, samt at de fleste hoteller også kan hjelpe med å skaffe lokale guider.

Innsjøen Inle er Myanmars nest største og ligger også oppe i fjellene, ikke så langt fra Kalaw. Turister kommer først og fremst dit for å oppleve livet ved innsjøen, særlig de mange forskjellige etniske minoritetene. Spesielt populært er båtturer rundt på Inle, med besøk i forskjellige landsbyer og religiøse monumenter. På innsjøen er det spesielt interessant å observere den unike stående roteknikken til fiskerne, hvor de står på det ene beinet og bruker det andre til å ro med. De lokale innbyggerne driver med forskjellige typer håndverk, særlig veving er blitt en stor industri, og selger produktene sine på lokale markeder rundt innsjøen. Det skal sies at Inle nok er blitt ganske kommersialisert etter at turistene begynte å finne veien dit, men det er allikevel et artig sted. Også ved Inle kan man gå turer i fjellene, men Kalaw er nok et bedre utgangspunkt.

Siste sted på turistløypa er landets nest største by Mandalay, hovedstad under det siste burmesiske kongedømmet før kolonitiden. Heller ikke den er noen spesielt attraktiv by. I motsetning til sentrale Yangon er den veldig stor i utstrekning og dermed nesten umulig å utforske til fots. Severdigheter i selve byen er det tidligere kongepalasset og Mandalay Hill, en liten ås med en rekke templer og pagoder. Mange flotte attraksjonene ligger imidlertid rett utenfor byen og kan besøkes på en lang dagstur. Mest kjent er den lange U-Bein trebroen over en innsjø. Det er et interessant folkeliv på broen og den er særlig et flott syn ved solnedgang. Videre finnes restene av det gamle Inwa kongedømmet med en rekke ruiner og templer, samt Sagaing, nok en liten ås full av stupaer og templer. Turister trenger neppe mer enn 2-3 dager i Mandalay for å få med seg det meste. Hvis man må velge mellom Mandalay og Yangon, så har man et litt vanskelig valg.  Det finnes nok mer å se i og rundt Mandalay, men Shwedagon-pagoden i Yangon bør være obligatorisk når man er i Myanmar.

I tillegg finnes også en del steder som foreløpig er litt utenfor turistløypa, men som sikkert vil komme sterkt i løpet av kort tid. På vestkysten ligger Ngapali beach som skal være en av Asias beste strender og foreløpig ikke har blitt utsatt for masseturisme. Merk at i lavsesongen vil det være vanskelig å komme dit pga. svært få flyavganger. Av kulturelle severdigheter har man Mrauk U, nok en gammel hovedstad full av templer, men som bare mottar noen få tusen turister i året. En annen britisk “hill station” er Pyin Oo Lwin ikke så langt fra Mandalay. Den har ikke like gode muligheter for gåturer som Kalaw men har en fin botanisk hage og skal være et trivelig sted å oppholde seg. Dersom man tar toget litt videre fra Pyin Oo Lwin kommer man dessuten over Gokteik viadukten, et imponerende byggverk, over hundre meter høyt, langt ute i jungelen.

Særegenheter ved Myanmar

Kulturen i Myanmar har vært under innflytelse av nabolandene Kina, India og Thailand, samt selvsagt kolonimakten Storbritannia. Turister vil umiddelbart se et par områder hvor landet skiller seg ut. For det første er det svært vanlig for menn å gå i såkalt longyi, tradisjonelle drakter som minner om en kjole. Selv i byene kan man regne med at rundt halvparten av mennene vil benytte seg av dette. Nesten alle menn tygger forøvrig “betel”, en spesiell type blader med en mild narkotisk virkning. Bladene farger munnen rød og gir brukeren fryktelig stygge tenner. Fortauene i byene er overalt fulle av røde flekker etter folk som har spyttet ut ferdigtygde blader.

Mat

Matkulturen i Myanmar er virkelig et kapittel for seg selv. En god nyhet er at selv de enkleste restauranter har engelske menyer (dog veldig langt fra turistløypa kan man sikkert finne noen som ikke har det). Ofte er menyen delt i to deler, en med burmesisk mat og en med kinesisk mat. De kinesiske opsjonene består typisk av en hovedrett med ris og minner mye om den smakløse maten på kinesiske restauranter i Europa. Dette er i grunnen litt overraskende i et naboland til Kina med så mange kinesiske besøkende.

Den lokale burmesiske maten er imidlertid langt mer interessant og skiller seg veldig fra nabolandene. Ved gjennomlesning av menyen vil det virke som om hovedrettene er typisk indiske (chicken curry, pork curry, beef curry eller lignende er vanlig). Men ved servering vil man oppleve at det er stor forskjell og at hovedretten ofte er av relativt skuffende kvalitet sammenlignet med ekte indisk mat. Det beste ved burmesisk mat er imidlertid at man alltid automatisk får 5-6 sideretter, typisk suppe, ferske grønnsaker med dip, salat, peanøtter, stekt fisk, kjøtt eller noe helt annet. Siderettene er som regel ikke nevnt på menyen, hvis da ikke restauranten er veldig turistorientert. Så første gang på burmesisk restaurant lurer man gjerne på om restauranten har misforstått bestillingen, eller prøver å lure deg til å betale for mange ting du ikke har bestilt. Det gjør de imidlertid ikke for siderettene er helt gratis. Som regel blir det så mye mat at man ikke har sjanse til å spise opp alt sammen, og man kan lure på hvordan restaurantene kan gå med overskudd når ganske overdådige måltider koster 15-25 kroner.

Transport

Infrastrukturen i Myanmar er ikke akkurat i verdensklasse, men der turister har behov for å reise går det relativt greit å komme seg frem, selv om transporten kan ta en del tid. For å komme seg rundt er buss eller innenriksfly mest praktisk, mens tog også er et alternativ. Flyene har faste priser og koster det samme uansett om man bestiller kort eller lang tid i forveien. Typisk koster det 5-700 kroner mellom Yangon og Mandalay, Bagan eller Inle.

På landjorden er buss det beste alternativet. Langdistansebussene har aircondition og bra standard med billettpriser rundt 50-100 kroner. En ulempe er imidlertid at de spiller videoer med høy lyd under hele reisen. Typisk begynner showet med noen timers buddhistisk messing for deretter å skifte til lokale underholdningsprogrammer. Det er heller ikke alltid toalett i bussene men de stopper ved en restaurant hver 2-3 timer. Veiene er ofte for dårlige til at bussene kan kjøre noe særlig fort, men de er uansett betydelig raskere enn toget som sjelden kommer opp i mer enn 25 km/t. Fordelen med toget er imidlertid at utsikten normalt er bedre enn fra en buss, samtidig som det kan være en interessant kulturell opplevelse. Setene på toget er komfortable nok, men man bør ikke forvente at vognene vaskes veldig ofte. Togreisene karakteriseres av mye risting og at vognen svaier litt frem og tilbake. Togbillettene koster nesten ingenting. Hotellene kan skaffe buss- og togbilletter, noe som er veldig praktisk siden stasjonene ofte ligger langt fra sentrum

Praktisk informasjon

Språket i Myanmar er burmesisk og er fryktelig vanskelig å lære. Det gjør ikke noe for bortsett fra hilsenen “mingalaba” klarer vanlige turister seg godt med engelsk. Som gammel britisk koloni er nemlig engelskkunnskapene ganske brukbare i Myanmar (minst like bra som i Thailand, uten at det kanskje sier så mye). Legg imidlertid merke til det vakre burmesiske skriftspråket. På overflaten minner det ganske mye om det georgiske alfabetet selv om disse ikke er i slekt overhodet.

På de fleste områder er Myanmar et ekstremt billig land å oppholde seg i. Den lokale valutaen i Myanmar heter kyat og 1000 kyat er omtrent 1 amerikansk dollar. På grunn av vestlige sanksjoner var Myanmar tidligere utestengt fra betalingsnettverk som Visa og lignende. Derfor fantes det ikke minibanker i landet og det var umulig å overføre penger dit. Helt frem til 2013, da de første minibankene begynte å dukke opp, måtte turister til Myanmar ta med seg hele reisebudsjettet sitt i amerikanske dollarsedler for å veksle om til kyat.

Nå har situasjonen endret seg fullstendig og alle steder hvor turister har grunn til å befinne seg er det overflod av minibanker. Bare inne i Shwedagon-pagoden(!) finnes det minst 4 minibanker. Amerikanske dollar har man strengt tatt ikke bruk for lenger, men man kan jo alltids ta med seg noen som reserve for sikkerhets skyld. Foreløpig finnes det vekslebyråer overalt så det er svært lett å veksle dollar om til kyat, men disse vil nok forsvinne etter hvert som det blir allmenn kjent at Myanmar er fullt av minibanker. Før var det dessuten et krav at dollarsedlene var helt nye og ubrettede, men dette er heller ikke nødvendig lenger (dog svært slitte sedler vil muligens bli møtt med skepsis).

Den kraftige tilstrømningen av turister og forretningsreisende har skapt hotellmangel og relativt høye hotellpriser enkelte steder. Overnatting er derfor generelt dyrere enn for eksempel i det mye rikere nabolandet Thailand. Men, situasjonen vil ventelig forbedres (altså lavere priser) etterhvert som hotellkapasiteten øker. I Kalaw har dette allerede skjedd og man kan få et veldig flott hotellrom for under 200 kroner. Det samme gjelder til en viss grad Inle. I Yangon er det foreløpig en del dyrere enn resten av landet og man må typisk ut med 4-500 kroner for å få brukbar standard.
Oppdatering mai 2017: Mange nye hoteller har kommet til de siste årene og prisnivået på overnatting har falt betraktelig. Også i Yangon kan man nå få greie rom for 2-300 kroner natten.
Oppdatering februar 2018: Turistmengdene har falt betydelig det siste året, trolig på grunn av myndighetenes dårlige behandling av Rohingya-minoriteten. Nå kan derfor være en god tid å besøke landet.

Myanmar er et trygt land å besøke, ihvertfall hvis man holder seg langs turistløypa. Men, det er ikke til å legge skjul på at landet har mange alvorlige problemer. I enkelte områder er regjeringen i tilnærmet krig med etniske minoriteter. Særlig hardt har det gått utover Rohingya-folket, en muslimsk minoritet som buddhistene helst ønsker å utrydde (nei, ikke omvendt!). Dette er selvsagt ille, men vanlige turister vil ikke merke noe til det. Områder med kamphandlinger eller massakrer slipper man uansett ikke inn i.

Internett har tradisjonelt vært langsomt i Myanmar, men også dette ser ut til å være i klar bedring. På gode hoteller i Yangon har man allerede like raskt internett som i Norge. Dette vil nok i løpet av kort tid komme til resten av landet også. Foreløpig er imidlertid internett mange steder så tregt at det i praksis er ubrukelig. Av og til kan det dessuten være raskt i perioder for deretter å falle ut en stund. I 2014 fungerte ikke norske mobiltelefoner i Myanmar, men Telenor(!) jobber med å bygge ut mobilnettet i Myanmar, så dette ordner seg nok også etter hvert.

Myanmar kan besøkes hele året, men høysesongen er november-februar når det er minimalt med regn og litt mer behagelige temperaturer. Regntiden faller delvis sammen med den norske sommerferien, men dette bør ikke skremme noen fra å reise dit. Akkurat som i Thailand er ikke regntiden noe spesielt problem. Typisk kommer det et kortvarig regnvær på ettermiddagen, men mange dager er også helt uten nedbør. Det kan imidlertid bli fryktelig varmt på denne tiden, særlig i Bagan.

Nordmenn trenger visum for å besøke Myanmar. Før var dette tungvint, men nå har man innført eVisa slik at hele prosessen kan ordnes enkelt på nettet. Man mottar da visumet som vedlegg til en mail og man trenger bare ta med seg en utskrift. Et alternativ er å søke om visum på Myanmars ambassade i Bangkok, også det en enkel prosess og man kan få visumet på dagen.

Nesten alle turister ankommer Myanmar med fly. Det vil ofte lønne seg å kjøpe to separate flybilletter, først fra Norge til Bangkok og deretter videre til Yangon eller Mandalay med billigflyene AirAsia eller NokAir. Begge disse selskapene har billige flybilletter nesten hele tiden. Hvis man skal skaffe visum i Bangkok er det dessuten praktisk med et lite stopp der. Som følge av liberaliseringen har man åpnet flere grenseoverganger mellom Myanmar og Thailand slik at det er blitt teoretisk mulig å reise inn i Myanmar over land. Men, dette er ikke å anbefale for turister da man isåfall vil måtte gjennomføre noen veldig lange bussreiser for å komme til Myanmars største attraksjoner. eVisa er dessuten ikke gyldig på disse grenseovergangene.

Nyttige linker

Sandalsand: Norsk blogg med omfattende reiseskildring fra Myanmar som jeg hadde stor nytte av i planleggingen av turen min.
eVisa: Nettside for å søke om eVisa til Myanmar.
Visum i Bangkok: Detaljert instruksjon om hvordan man får visum i Bangkok
Rutetider for tog i Myanmar (ikke offisiell side, så muligens ikke alltid helt oppdatert)
Rutetider for buss i Myanmar (ikke offisiell side, så muligens ikke alltid helt oppdatert)
Agoda.com: Hotell i Myanmar.
AirAsia og NokAir: Billige flybilletter fra Bangkok til Myanmar (og andre steder)
Momondo: Det beste stedet å søke etter billige flybilletter.