Iran får sjelden positiv oppmerksomhet i media og anses av mange som et land fullt av gale muslimer hvor det ikke er naturlig å tilbringe ferien. Irans dårlige image har nok også bidratt til å gi inntrykk av at landet ikke ønsker turister og at det er vanskelig å reise dit. Dette er imidlertid feil. Som turist er det relativt uproblematisk å besøke Iran og landet har attraksjoner og severdigheter av mange forskjellige slag. Religiøs galskap er absolutt en del av landet, men for turister som ikke skal bosette seg i Iran over lengre tid så vil det islamske styresettet bare føre til mindre irritasjoner.

Iran har en veldig lang historie og landområdet var hjemsted for en av verdens eldste sivilisasjoner allerede rundt 3000 f. Kr. Irans nasjonale opprinnelse kan spores tilbake til det gamle Perserriket som var på høyden av sin makt rundt 600 f. Kr. men senere ble erobret av Alexander den Store. Et stort tilbakeslag (som har ringvirkninger frem til i dag) kom da arabiske muslimer invaderte området i år 651 og tvangsinnførte islam. Perserne klarte imidlertid å holde fast ved sitt språk og sin kultur men islam ble allikevel den dominerende religionen. På 1500-tallet ble det endelig dannet en uavhengig iransk stat etter at Safavid-dynastiet fikk kontroll over et område omtrent tilsvarende dagens landegrenser. For å differensiere seg fra naboene innførte de sjia-islam som statsreligion. På 1900-tallet ble Iran et kongedømme og etter et statskupp i 1953 var det et sekulært og pro-vestlig land. Uheldigvis var kongen (sjahen) en dårlig og korrupt leder noe som skapte stor misnøye i befolkningen og la grunnlaget for den islamske revolusjonen i 1979.

Etter revolusjonen tok Ayatollah Khomeini makten og fra da av har Iran vært en islamsk republikk. Det betyr at alt må være i overensstemmelse med islamske lover slik disse tolkes av de nåværende lederne. Riktignok avholdes det valg på president og nasjonalforsamling men flere mekanismer sørger for at ingen reformvennlige kan komme i maktposisjoner, samtidig som et “vokterråd” av prester kan underkjenne all lovgivning som anses for å være i strid med islam. Under Khomeini og hans etterfølger Khamenei har Iran har etablert seg som en fiende av Vesten og aktiv støttespiller for ulike terrororganisasjoner i utlandet. Særlig Israel har landet et anstrengt forhold til og Irans forrige president gikk så langt som å antyde at Iran kunne komme til å “slette Israel fra kartet”. Heller ikke sine sunni-muslimske naboer er Iran bestevenner med, men det er jo relativt vanlig i Midtøsten at “alle hater alle andre”.

I 2002 ble det avslørt at Iran bygget et hemmelig anlegg for anrikning av uran utenfor byen Natanz. Dette medførte bekymring blant vestlige ledere for at landet prøvde å utvikle atomvåpen, noe de færreste ønsker i hendene på religiøse galninger. Selv om Iran hevdet at atomprogrammet deres kun hadde fredelige hensikter ble det etter hvert innført vestlige sanksjoner mot landet. Disse har lykkes i å ramme landets økonomi og vanlige iranere sterkt, men atomprogrammet har fortsatt ufortrødent videre. Nylig ble det imidlertid inngått en avtale mellom Iran og Vesten som skal hindre at Iran utvikler atomvåpen de neste 15 årene (deretter er det fritt frem) i bytte mot opphevelse av sanksjonene. Se her og her for en grundig gjennomgang av Irans atomprogram.

Iran har i dag rundt 78 millioner innbyggere hvorav de aller fleste er etniske persere. I tillegg finnes det grupper av kurdere, aserbajdsjanere og andre mindre minoriteter som armenere og arabere. Det er relativt vanlig i Vesten å skjære hele Midtøsten over en kam (“gale muslimer er de sikkert uansett”), men iranere flest tilhører altså en helt annen etnisk gruppe enn araberne.  Det er viktig å ikke blande disse for i Iran vil man oppleve at mange ser på araberne som tilbakestående undermennesker. Språket i Iran er farsi (persisk) og er helt forskjellig fra arabisk selv om iranerne skriver med det arabiske alfabetet.

Severdigheter og attraksjoner

Iran er et arealmessig ganske stort land og har et mangfold av landskaper og klimasoner. Store deler av landet ligger på en høyslette rundt 1500 meter over havet, noe som gjør at det ikke er så varmt i Iran som man kanskje skulle forvente. Sommertemperaturen blir riktignok høy de fleste steder, men våren og høsten er behagelig og på vinteren er det faktisk ganske kaldt i det meste av landet.

For turister passer det fint at de viktigste severdighetene og attraksjonene ligger omtrent langs en nord-syd akse midt i landet. Dette har gitt en svært veldefinert turistløype som få vestlige besøkende divergerer noe særlig fra. De viktigste komponentene er byene Teheran, Kashan, Esfahan, Yazd og Shiraz. Hver av disse byene er severdigheter i seg selv og er dessuten gode utgangspunkt for dagsturer til attraksjoner i nærområdet. Det vanligste opplegget er å fly til Teheran og gjennomføre turistløypa ned til Shiraz. Deretter tar man normalt fly tilbake til Teheran (eventuelt en lang bussreise) og reiser hjem derfra. Turen kan også gjøres i motsatt retning ved å fly videre til Shiraz fra Teheran direkte etter ankomst. To uker er omtrent passe tid for å gjennomføre denne turen. På kartet nedenfor har jeg markert alle severdighetene som kommer til å nevnes i teksten.

Teheran er egentlig ingen god introduksjon til Iran. Byen har riktignok en svært flott beliggenhet i skråningen til Elburzfjellene, men til tross for sin store utstrekning og høye innbyggertall er det egentlig få severdigheter. De mest interessante attraksjonene er kronjuvelene i nasjonalbanken og Golestan-palasset, det gamle kongeslottet. Ellers karakteriseres byen av mye biltrafikk med tilhørende støy og ser ganske lik ut nesten overalt slik at det fort blir kjedelig å spasere rundt. Det skal riktignok sies at byen blir finere og mer velstående desto lengre oppover i skråningen man kommer. Øverst har man tilgang til flere stier slik at man kan gå fjelltur og på vinteren er flere alpinanlegg lett tilgjengelige.

For de fleste turister er det en lettelse å reise videre til Kashan som er mye mindre og roligere enn Teheran. På veien dit kan man dessuten vurdere et kort stopp i Qom, Irans nest helligste by. De store attraksjonene i selve Kashan er arkitekturen, spesielt en rekke gamle historiske hus fra Qajar-dynastiet og Fin-hagen, en klassisk persisk hage. På veien videre mot Esfahan bør man legge inn et stopp i den lille fjellbyen Abyaneh. Den er en av Irans eldste og er kjent som “den røde byen”, men har nå bare et par hundre fastboende. Underveis kjører man forøvrig rett forbi det omstridte anrikningsanlegget for uran utenfor Natanz, men der er verken turister eller fotografer velkomne. Selve byen Natanz er imidlertid relativt trivelig og kan være verd et kort stopp.  

Esfahan er Irans vakreste og mest interessante by. Den var hovedstad under Safavid-dynastiet og i deres glanstid ble det bygget utrolig mye fint som fremdeles står i dag. I Esfahan finnes det flotte moskeer, palasser, kirker, hager, parker, broer og museer. Rett utenfor sentrum har man dessuten muligheter for å gå fjelltur. De fleste besøkende vil nok oppleve Esfahan som høydepunktet i Iran så her bør man sette av minst 3-4 dager.

Yazd ligger øst for Esfahan og er Irans mest spesielle storby. Det regner nesten aldri i området så Yazd er en skikkelig ørkenby. Gamlebyen har en unik arkitektur, bygget av gjørme og med en labyrintaktig byplan som minner om medinaene i Marokko. Den er dessuten kjent for sine mange “vindfangere” som ble brukt til å skaffe sirkulasjon i husene og gjøre dem litt mer levelige på varme sommerdager. I nærheten av Yazd er det dessuten en rekke attraksjoner som kan besøkes på dagstur. Mest interessant er nok Kharanaq, en fraflyttet landsby av gjørmehus hvor man kan gå rundt overalt, både inni og på taket av husene. Videre har man det zoroastriske ildtempelet i en bratt fjellside ved landsbyen Chak Chak og den to tusen år gamle gjørmeborgen Narin i byen Meybod. Populært er det også å reise ut til noen sanddyner i ørkenen utenfor Yazd for å ri på kameler.

Shiraz er en litt mer støyete og kaotisk by enn Esfahan men har en del fine parker, moskeer og graven til Hafez, Irans mest kjente poet. Den viktigste attraksjonen er imidlertid de 2500 år gamle ruinene av Persepolis, en gammel hovedstad, som ligger halvannen times kjøring fra byen. Rett ved ligger også Naqsh-e Rustam, en gammel nekropolis gravd ut i en fjellside. På den andre siden av Shiraz ligger dessuten ruinene av Bishapur, en annen gammel by.  

Lokale skikker og kultur

Iran følger islamsk lov slik den tolkes av landets styresmakter og landet er derfor ikke noe sted hvor frihet og individuelle rettigheter har gode vilkår. På områder som prostitusjon, gambling og narkotika er Iran faktisk like bakstreverske og forbudsorienterte som Norge. Når det gjelder ting som alkohol (totalforbudt), dans (totalforbudt) og rettigheter for kvinner og homofile ligger Iran til og med enda verre an. For ikke-muslimer vil mange av reglene oppfattes som skrullete men man har lite annet valg enn midlertidig å tilpasse seg. Protester og sivil ulydighet fører bare til et utrivelig opphold, uten større muligheter for å starte en revolusjon, velte regimet og innføre et mer rasjonelt lovverk.

Det viktigste man må huske på er at Irans myndigheter er utrolig pripne når det gjelder fremvisning av hud. For menn betyr dette først og fremst at man ikke kan gå i shorts uansett hvor varmt det er. For å slippe å irritere seg over dette er det lurt å reise på en årstid hvor det uansett er uaktuelt å gå i shorts. For kvinner er reglene enda strengere og de får ikke lov til å vise noen former i det hele tatt, samtidig som de må dekke til håret sitt. Det har imidlertid utviklet seg en praksis hvor iranske kvinner kun dekker til rundt 50% av håret. Normalt tolereres dette men kvinnene løper en risiko for å bli tilsnakket av politiet, noe jeg selv var vitne til. Hvis ikke forbrytelsen er spesielt grov slipper de som regel unna med en advarsel.

På offentlig transport praktiseres i mange tilfeller segregering av kjønnene. På lokalbusser er det gjennomført konsekvent med de bakre plassene reservert for kvinner mens menn sitter foran. På t-banen har kvinner egne vogner hvor menn ikke har adgang, men kvinner har faktisk lov til å bruke alle vognene. På langdistansebusser og fly virket det ikke å være noen segregering i det hele tatt, men turister får neppe lov til å sitte ved siden av en fremmed iransk kvinne.

Selv om kvinner har noen færre rettigheter og litt mindre verdi enn menn er tilstandene ikke like håpløse som i for eksempel Saudi-Arabia. Hvis kvinnene kler seg “sømmelig” har de lov til å gjøre ganske mye. Unge jenter er heller ikke noe redd for å ta kontakt med mannlige turister. En ting man vil observere er at neseoperasjoner er svært populære blant Irans kvinner. Nesen har de jo lov til å vise frem så det er viktig at den ser best mulig ut (mens operasjoner for å forstørre brystene vil være mer eller mindre bortkastet i Iran). Siden bare overklassen har råd til å operere nesen, gir dette ganske høy status og noen setter angivelig på et plaster på nesen for å gi inntrykk av at nesen er operert selv om de ikke har foretatt noen operasjon!

Det ble mye (fortjent) negativ omtale av Iran i avsnittene ovenfor men det finnes faktisk enkelte områder hvor landet er svært progressivt. Mest overraskende er det kanskje at transseksuelle har bedre vilkår i Iran enn de fleste andre steder. Iranere har lov til å skifte kjønn og få oppdatert dokumentene sine til å reflektere det nye kjønnet. Etter Thailand er faktisk Iran det landet hvor det utføres flest kjønnsskifteoperasjoner! (Se dokumentarfilmen “Be like others” om transseksuelle i Iran gratis her). Videre er Iran det eneste landet i verden som gir individet full råderett over sine egne organer. Dette har resultert i et effektivt marked for kjøp og salg av organer, noe som har eliminert problemet med organmangel. Særlig bra fungerer det for nyrene (mennesker har to nyrer men kan leve fint med bare en nyre). I resten av verden dør mange av nyresykdommer mens de venter på at en frisk nyre skal bli tilgjengelig, noe som er helt utenkelig i Iran.

Lokalbefolkningen

Iranerne er trolig de vennligste menneskene man vil treffe i noe land. (Beklager bruk av denne slitne klisjéen. Det er en uskreven regel i reisereportasjer at lokalbefolkningen alltid må omtales som vennlig, men for Iran er det faktisk sant.) Dette kan virke overraskende gitt at mange sitter med inntrykk av at landet er fullt av gale ekstremister og fanatikere. Men, det er først og fremst de politiske og religiøse lederne som har disse egenskapene. Vanlige iranere gjør derimot alt for at turister skal føle seg velkomne. Man får ikke stå på gaten og se forvirret ut i lang tid før noen kommer bort og spør om “May I help you?”. Invitasjon til å drikke te sammen får man nesten overalt og setter man seg ned i en park hvor iranere har piknik, kommer de ofte uoppfordret bort og deler maten sin med deg.

I de fleste land er det en god tommelfingerregel å være skeptisk til lokale innbyggere som oppsøker turister for å prate. Nesten alltid er disse egentlig ute etter å selge noe eller de driver med en eller annen form for lureri. Denne regelen kan man nesten helt se bort fra i Iran. Iranerne er veldig interessert i utlendinger og tar ofte kontakt bare for å snakke. Mange iranere behersker dessuten engelsk svært godt og man kan derfor føre en ordentlig substansiell samtale og ikke bare utveksle drepende kjedelig og intetsigende pjatt av typen “Iran very nice. People very friendly. Norway very cold”, som er normen i land hvor folk er kontaktsøkende men ikke kan kommunisere på engelsk.

En overraskelse for meg var hvor frittalende folk var. Samtlige iranere jeg snakket med mente at Iran var et møkkaland. Typiske klager var at lederne var religiøse ekstremister og at landet var gjennomkorrupt. Noen uttrykte forbauselse over at turister kunne finne på å besøke et land som Iran hvor det “ikke var noenting å se og gjøre”, mens andre var glade for muligheten til å vise utlendinger at ikke alle iranere var gale fanatikere. Folk virket generelt resignerte, uten håp for fremtiden og med liten tro på at det var mulig å få til endringer internt i Iran. Mange ønsket å forlate landet og særlig unge iranere var gjerne revet mellom hensynet til familien og muligheten for en potensielt bedre fremtid i utlandet. Enkelte gikk til og med så langt som til å hevde at islam var Irans grunnleggende problem. Man skal være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner fra slike samtaler for det er ikke nødvendigvis et representativt utvalg av befolkningen som tar kontakt med turister. Allikevel virker det sannsynlig at en betydelig andel av iranerne er sterkt pro-vestlige. Man kan ikke annet enn å føle med dem.

Mat

(NB: Innholdet i dette kapitlet ser ut til å være kontroversielt. Se kommentarfeltet under artikkelen.) Maten i Iran vil nok være den største skuffelsen for de fleste turister. Iranerne lager muligens god mat hjemme men det som serveres ute er stort sett triste greier. Forestillinger om den iranske maten basert på erfaringer fra andre land i Midtøsten kan man legge til side med en gang. Iran er nemlig helt annerledes. Den første overraskelsen for besøkende vil trolig være hvor vanskelig det kan være å finne en ordentlig restaurant. Ved tilfeldig spasering rundt i en by er det faktisk ganske sannsynlig at man ikke finner en eneste en. Dette skyldes både at det ikke eksisterer veldig mange og at noen restauranter er “gjemt”, uten reklame og kanskje bare med et anonymt skilt på persisk som indikerer hva som finnes bak døren. For å unngå å kaste bort lang tid på å lete etter spisesteder, bør man konsultere guideboken eller nettet før man går ut for å spise. Glem alt om gatemat og uterestauranter. Slikt finnes ikke i Iran.

Frokosten kan man imidlertid nesten alltid innta på hotellet. Det er typisk en ganske enkel affære med brød, egg, fetaost, syltetøy og kanskje litt agurk og tomat. Dessverre er det gode sjanser for at dette blir dagens kulinariske høydepunkt. Gitt at man klarer å finne en ordentlig restaurant til lunsj eller middag vil det meste av menyen normalt være en liste over forskjellige typer kebab. Den iranske kebaben består typisk av et par stenger med kjøtt kombinert med et par kilo ris, og uten noen saus i det hele tatt. Det hele blir veldig tørt og selv om det sikkert er sunnere på denne måten så er det ikke veldig spennende, for å si det mildt.

Hvis man kommer over en restaurant med noe annet enn kebab på menyen er det imidlertid håp. Et par av de tradisjonelle iranske rettene er absolutt verd å prøve selv om man kanskje ikke vil gi seg ende over på grunn av smaken. “Ash” er en veldig tykk suppe som nesten er et fullverdig måltid i seg selv, i hvertfall med brød til. Ingrediensene varierer litt. Det er ofte lurt å bestille en “khoresh” (stuing) for da blir i hvertfall ikke maten helt tørr. Spesielt godt er kylling Fesenjan. En av de mest spesielle rettene er Dizi. Man får servert noe som ligner på norsk lapskaus men det spises på en helt annen måte. Først heller man nemlig ut væsken og har som suppe, for deretter å gnure sammen restene og spise det. Alle måltider kommer med brød og ris til, og av en eller annen grunn pakker restaurantene maten ofte inn i plast før de serverer den. Iranerne spiser med gaffel og skje. De fleste restauranter har meny på engelsk.

Hvis ordentlige restauranter glimrer med sitt fravær finnes det imidlertid en del (om ikke ekstremt mange) fastfood-restauranter. Utvalget deres består typisk av pizza, hamburger, kebab eller stekt kylling. Dessverre varierer kvaliteten vanligvis fra smakløst til ufyselig men man vil i hvert fall ikke sulte i hjel. Iransk pizza har typisk ingen tomatsaus men serveres gjerne sammen med pommes frites(!) og en flaske ketchup. Merk at pizza pepperoni er noe helt annet i Iran enn her hjemme. Vestlige fastfood-kjeder finnes ikke i Iran, noe som er svært beklagelig gitt hva iranerne selv steller i stand av fastfood. På den positive siden så er maten ganske rimelig og man spiser seg mett (om ikke god og mett) for 5$. Sjelden vil et måltid koste mer enn 10$.

Siden kebab er hovedmåltidet i Iran kan det i utgangspunktet virke som et vanskelig land for vegetarianere. Mange av stuingene er imidlertid basert på auberginer og vanlig supper eller “Ash” kan utgjøre et helt måltid hvis man har mye brød til å dippe med. Så vegetarianere klarer seg nok.

Transport

Iran er et veldig enkelt land å reise rundt i på egenhånd. Offentlig transport er generelt billig, godt utbygd og godt organisert. For å reise mellom større byer er buss nesten bestandig det beste alternativet. De iranske langdistansebussene er komfortable med god benplass. Prisene på bussbilletter er lave, typisk rundt 1$ / time. På de mest populære strekningene (hvor turister trolig vil ferdes) er det hyppige avganger så forhåndsbestilling er unødvendig og man trenger bare å møte opp på stasjonen ved planlagt tidspunkt for avreise. Bussterminalene er oversiktlige og iranerne styrter uansett til for å hjelpe hvis man ser forvirret ut.

Iran har også et tognettverk som dekker store deler av landet. Toget går imidlertid saktere enn buss, har færre avganger og er dyrere så dette er nok først og fremst aktuelt for togentusiaster. Jeg har ingen erfaring med togreiser i Iran men det sies å være lurt å bestille billett minst en dag i forveien.

Innenriksfly i Iran er ganske rimelige (rundt 50-60$ for Teheran-Shiraz for eksempel) og prisen er den samme uansett når man bestiller. Flyparken består imidlertid av relativt gamle (vestlige) fly hvor man på grunn av sanksjonene har måttet bruke uoriginale reservedeler ved reparasjoner. Allikevel skal man nok være veldig uheldig for å krasje og selv ville jeg vært mer bekymret for å dø i en bilulykke i en av Irans sterkt trafikkerte byer. Selv om billettprisen er konstant bør man bestille fly noen dager i forveien da det alltid er en risiko for at flyet kan bli fullt.

Et godt alternativ er å leie privat transport mellom byene for å kunne stoppe på interessante steder underveis. Dette er særlig praktisk for attraksjoner som er verd å få med seg men som ikke krever så veldig mye tid. Typisk koster det i overkant av 100$ for en-veis transport som tar hele dagen, for eksempel mellom Yazd og Shiraz med stopp i blant annet Persepolis, Naqsh-e Rustam og Pasargadae. Hvis man er flere personer til å dele på utgiftene blir det ikke så veldig dyrt.

Hvis man har behov for å forhåndsbestille transport (særlig aktuelt for tog og fly) så er dette vanskelig å ordne via nettet på egenhånd. På grunn av sanksjonene er det ingen iranske selskaper som tar utenlandske betalingskort. Heldigvis kan iranske reisebyråer og hoteller hjelpe med dette.

For lokaltransport finnes det lokalbusser i alle byer (men det er ofte vanskelig å finne ut av rutenettet og det er lite informasjon på bussholdeplassene) mens Teheran og Esfahan i tillegg har t-bane (som er lett å bruke). Taxier finnes selvsagt også men disse har aldri taksametere så prisen må forhandles på forhånd. Taxisjåførene i Iran er imidlertid relativt ærlige til denne yrkesgruppen å være og man skal reise langt for å betale mer enn 5$.

Overnatting

Iran har relativt få turister og heller ikke spesielt godt utvalg av hoteller. Selv om man liker å reise rundt spontant kan det derfor være lurt å bestille overnatting en dag i forveien. Prisnivået er sånn passe og for 30-40$ får man normalt et greit hotellrom. Det finnes også billigere hoteller men standarden er ofte ikke allverden. De dyreste hotellene koster gjerne flere hundre dollar men standarden er trolig god.

Iranske hoteller dukker ikke opp på booking-tjenestene på nettet og er derfor litt tungvinne å bestille. Guideboken vil ha en liste over hoteller som man kan bruke til å finne nettsidene deres. Normalt er hotellenes nettsider helt håpløse, gjerne fulle av bilder, grafiske effekter og musikk(!) men uten relevant informasjon som prisen og tilgjengeligheten til rommene. Imidlertid kan man ofte finne en mailadresse der. Enkelte hoteller svarer på mail innen et par timer, hvilket gjør det mulig å  forhøre seg om prisen og eventuelt gjøre en bestilling. Ofte kan dessuten hotellet man bor på i øyeblikket hjelpe med å ringe og bestille hotell i neste by. (En fordel med at Iran er utestengt fra betalingsnettverkene for utenlandske kort er at det aldri er nødvendig å forhåndsbetale ved bestilling).

Her er oversikt over hotellene jeg har erfaring med, sammen med noen korte kommentarer. Disse stedene er ikke nødvendigvis optimale for alle reisende men listen gir et inntrykk av hva man kan forvente seg av iranske hoteller.

Teheran: Markazi Hotel (37$ / natt). Bra sentral plassering i nærheten av metroen og Teherans severdigheter. Greit nok rom. Lynraske til å svare på mail. Kan ordne henting/levering på flyplassen for 25$.

Kashan: Iranian house (80$ / natt). Bra beliggenhet nær Kashans viktigste attraksjoner. Utrolig flott “tradisjonelt” rom (leilighet) i gammelt historisk hus. En anonym inngangsdør skjuler en flott hage som alle rommene er plassert rundt. Dessverre svært hard seng som gjør at jeg nok ikke ville bodd der igjen. Bare wifi i lobbyen. Hotellet kan bestille turer men det er billigere å ordne det selv hos et reisebyrå.

Esfahan: Hasht Behesht Apartment Hotel (48$ / natt). Super beliggenhet i sentrum av Esfahan. Utrolig flott rom/leilighet og veldig hjelpsomt personale. Veldig rask wifi. Anbefales!

Yazd: Kohan hotel (35$ / natt). Gammelt historisk hus med bra beliggenhet i gamlebyen. Greit nok rom. Personalet virket relativt inkompetent.  

Shiraz: Sasan Hotel (28$ / natt). Sentral plassering i Shiraz. Bra rom, god valuta for pengene. Ikke gratis wifi.

Prisnivå og penger

Iranske rialer er den offisielle valutaen i Iran men hoteller og turoperatører opererer gjerne med priser i amerikanske dollar (lokal valuta kan alltid brukes til å betale med). For tiden tilsvarer 1$ tilsvarer omtrent 35000 rialer så man skjønner at det blir mange nuller å holde styr på ved betaling. Dette har imidlertid iranerne gjort noe med for i stedet for å oppgi priser i rialer oppgir de ofte (men ikke alltid) prisen i toman, hvor 1 toman = 10 rial. Hvis noe koster 160 000 rialer sier de altså 16 000 (uten å oppgi noen enhet) eller i noen tilfeller bare 16. Så kan man lure på hva vitsen med dette er. Hvorfor fjerner de ikke 3 eller 4 nuller konsekvent når de først er i gang? Dette kan også høres ut som det perfekte system for å lure turister, men det fungerer allikevel fordi iranere stort sett er grunnleggende ærlige. Et potensielt problem er forøvrig at nesten ingen i Iran har vekslepenger, så hvis man bare har 500 000 rial sedler på seg kan det bli vanskelig å betale mange steder.

På grunn av sanksjonene så virker ikke vestlige betalingskort i Iran (dette kan endre seg når sanksjonene oppheves). Det finnes minibanker overalt men disse fungerer altså ikke med utenlandske kort. Man må derfor ta med seg nok penger til å dekke alle utgiftene under oppholdet. Amerikanske dollar gir den beste vekslekursen og er derfor den beste valutaen å ta med seg, men det er faktisk også mulig å veksle norske kroner på noen av vekslestedene. 

Iran er fremdeles et relativt rimelig ferieland men har blitt betydelig dyrere de siste årene på grunn av den sterke dollaren og den svake norske kronen. Jeg vil anslå at man typisk trenger rundt 5-600$ / uke for å ha det relativt komfortabelt men ikke luksuriøst (mindre hvis man er to personer som kan dele ett rom). Men jeg ville tatt med betydelig mer penger for sikkerhets skyld. Hvis man går tom for penger så har man et alvorlig problem, for å si det mildt.

Visum

Nordmenn trenger visum for å besøke Iran. I prinsippet kan dette fås ved ankomst til flyplassen (ikke ved kryssing av landegrensen) mot at man legger frem en invitasjon eller hotellreservasjon og flybillett ut av landet. Varigheten på oppholdet med slikt visum er maksimum 14 dager men det eksisterer visst planer om å utvide til 30 dager. Å satse på dette er muligens litt risikabelt da enkelte har opplevd å bli avvist og sendt hjem igjen. Noen flyselskaper kan muligens også skape problemer hvis man ikke har fått visum på forhånd. Inntil videre vil jeg bare anbefale dette hvis det er svært upraktisk å skaffe visum på forhånd.

På nettet finnes mye forvirrende info som indikerer at det er en vanskelig og tidkrevende prosess å få visum til Iran. Angivelig må man først skaffe et slags referansenummer fra Irans utenriksdepartement (og mange firmaer er behjelpelige med å skaffe dette mot betaling) for deretter å gå til en valgfri ambassade og søke om visumet. Mitt råd er å glemme alt dette og kun forholde seg til ambassaden i Oslo. På meg virket de svært fleksible og jeg fikk visum på dagen uten å trenge noe referansenummer. (Enkelte turister fra andre europeiske land fortalte meg at visumprosessen hadde tatt lang tid, så enten er ambassaden i Norge usedvanlig effektiv og serviceinnstilt eller så hadde jeg bare flaks.)

Den iranske ambassaden har en nettside (trolig designet på 90-tallet) hvor visumsøknad kan lastes ned og det står greit forklart hvilke dokumenter man trenger (ikke mange). Normalt er visumet gyldig en måned fra utstedelse (altså innreise innen en måned) men for meg ordnet de dette greit slik at gyldigheten var lengre. Et potensielt problem er imidlertid at ambassaden tar fingeravtrykk av alle, noe som betyr personlig oppmøte og kan være upraktisk hvis man bor langt fra Oslo. I slike tilfeller er det nok best å ringe ambassaden for å høre om eventuelle praktiske løsninger. Dersom man har israelsk stempel i passet må man skaffe seg nytt pass før man søker om visum til Iran. Ingenting tyder på at de gjør noen ekstra undersøkelser (for eksempel ved googling) for å avdekke om søkerne har vært i Israel.

Sikkerhet

Gitt Irans dårlige rykte er det naturlig å stille seg spørsmålet om hvor trygt det er å reise til landet. Svaret er heldigvis enkelt: Ja, det er veldig trygt. Iran har lav kriminalitet (ofte en egenskap ved politistater med høyt straffenivå) og selv om man må gå rundt med hele feriebudsjettet på seg så trenger man ikke føle seg veldig bekymret. Så lenge man tar konsekvensene av det islamske lovverket vil man heller ikke få noen problemer med myndighetene. (Men kvinner som protesterer mot regimet ved å gå nakne på gaten eller homofile som har sex på offentlig sted, vil neppe få et trivelig opphold i Iran). Det skal også være relativt uproblematisk for kvinnelige turister å reise alene (men jeg har selv åpenbart ingen erfaring med dette). Seksuell trakassering, som ikke er uvanlig i araberland, skal være langt sjeldnere i Iran.

Det største faremomentet i Iran er helt klart trafikken. De ellers vennlige iranerne endrer fullstendig karakter straks de setter seg bak et ratt. Kjørestilen er svært aggressiv og biltrafikken i iranske byer er følgelig helt forferdelig. Det kan være en utfordring bare å krysse veien for selv når fotgjengere har grønt lys kommer det minst like mange biler kjørende som på rødt lys. Det kan være lurt å vente på en lokal innbygger som man kan følge etter over veien og bruke som “skjold”. Veiene i Iran er stort sett av bra kvalitet og de fleste strekninger går gjennom et flatt ørkenlandskap. Alle hovedveiene er 4-felts og har fartsgrense 110 km/t, men hastigheter opp mot 200 km/t er ikke uvanlig (dog med helt rette veier er ikke risikoen så stor).

Forberedelser før turen

Å lære farsi før ferien kan man bare glemme hvis man ikke er villig til å jobbe veldig hardt. Dette er heller ikke nødvendig for de fleste iranere man har behov for å kommunisere med vil kunne snakke tilstrekkelig engelsk. Det kan imidlertid være nyttig å lære de arabiske tallene, noe som er gjort på ti minutter. Hvis man også lærer et par iranske fraser så setter iranerne pris på det.

Det finnes essensielt to reiseguider for Iran: Lonely Planet og Bradt Guide. “Backpacker-bibelen” Lonely Planet-serien har generelt blitt gradvis dårligere de senere årene, men Iran utgaven er ikke blant de verste. Den nåværende utgaven er fra 2012 så den inneholder en del utdatert informasjon men er allikevel bedre på praktisk informasjon enn Bradt Guide. Den nåværende utgaven av Bradt Guide er fra 2014 men den har elendige kart og dårligere oversikt over priser, hoteller og restauranter. Derimot er den betydelig bedre og grundigere på Irans historie og kultur.

Diverse annen nyttig informasjon

Den beste tiden å reise til Iran er våren (mars-mai) og høsten (september-november). Da er temperaturene relativt behagelige. På sommeren blir det veldig varmt i hele landet mens på vinteren er det relativt kaldt. Hvis man beveger seg utenfor turistløypen så kan man komme inn i andre klimasoner og tidspunktene nevnt ovenfor er ikke nødvendigvis optimale lenger. 

Iran er svært enkelt å reise rundt i på egenhånd, men mange turister kommer allikevel som del av en turgruppe. Fordelen med slike turgrupper er at man slipper å ordne praktiske ting og med tilrettelagt transport kan man få se relativt mye på kort tid. Jeg har også en mistanke om at de får bedre mat enn individuelle reisende siden spisestedene kan tilpasse menyen. En klart definert turistløype og få hoteller gjør forøvrig at man ofte treffer på de samme individuelle reisende flere steder rundt i landet. Backpackere i Iran er generelt mer oppegående og har et bredere interessefelt enn backpackere i Asia så det er ikke nødvendig med spesielle tiltak for å unngå dem.

Internett er relativt godt utbygget i Iran og de fleste hoteller og restauranter tilbyr gratis wifi. Nettilgangen kan imidlertid være litt ustabil og hastigheten er ikke alltid den helt store men så lenge man ikke skal streame HD-materiale fra Netflix holder det for de fleste. Et potensielt problem er at nettet er sterkt sensurert i Iran. Alt politisk kontroversielt innhold og pornografi er blokkert og det samme gjelder populære tjenester som Facebook, Twitter og mye annet. Det meste av norsk media fungerer riktignok, bortsett fra Dagbladet(!). Heldigvis er det lett å omgå sensuren ved å koble seg via en VPN-tjeneste. I motsetning til Kina er ikke den iranske sensuren spesielt sofistikert så et hvilket som helst VPN vil trolig fungere. De fleste unge iranere kan sikkert gi råd hvis man allikevel opplever problemer med tilgangen.

Et potensielt problem med å besøke Iran er at turen kan gi problemer med fremtidige besøk til USA. Hønsehjernene i den amerikanske kongressen har nylig vedtatt at alle som har besøkt Iran de siste fem årene blir nødt til å skaffe seg visum for å besøke USA. Dette er ikke implementert ennå, og Iran er misfornøyde med vedtaket som de mener at bryter med den inngåtte avtalen i forbindelse med atomprogrammet. Skulle dette allikevel settes ut i livet så blir det en tungvinn prosess som involverer personlig oppmøte og intervju på den amerikanske ambassaden for å få lov til å reise til USA.
Oppdatering 31. januar 2016: Endringene har blitt implementert. Dersom man besøker Iran vil man altså trenge visum for å besøke USA i fremtiden. Uklart om man kan reise på en eksisterende ESTA som ble innvilget før endringene trådde i kraft.
Oppdatering 3. februar 2017: Det ser ut til at man faktisk slipper inn i USA på en eksisterende ESTA som ble innvilget før endringene trådde i kraft. Men detaljene i artikkelen er litt uklare, og mulig at det hjelper å ha vært tidligere statsminister, så jeg vil ikke anbefale dette uten forbehold.

Det er ikke spesielt gode flyforbindelser fra Norge til Iran. Selv om avstanden ikke er så veldig stor blir det typisk lang reisetid på grunn av flybytte et eller annet sted i Europa og påfølgende lang ventetid. Typisk vil man komme frem svært sent eller midt på natten. Teheran er ikke det stedet hvor flyselskapene oftest kjører kampanjer, men innimellom vil det allikevel finnes tilbud slik at man kan få billetter for under 2000 kr. Ellers må man regne med å betale 3-5000 kroner for en tur/retur-billett. Søk på Momondo etter de billigste flybillettene til Iran.

Kort oppsummering av Iran

Positivt:

• Mange severdigheter innen kultur og historie
• Flotte ørkenlandskaper
• Ekstremt sympatisk befolkning
• Lite kriminalitet, veldig trygt land
• God infrastruktur, lett å reise rundt på egen hånd

Negativt:

• Må medbringe hele reisekassen i kontanter
• Kjedelig mat (hvis man ikke blir invitert hjem til noen iranere)
• Null uteliv og ellers lite “underholdning” på kveldene
• Må følge en del skrullete islamske lover om påkledning
• Trenger visum for å besøke USA i fremtiden