Nord-Korea er et av verdens mest lukkede land og praktiserer en spesiell samfunnsform basert på sosialisme, brutal undertrykkelse og persondyrkelse av lederne. Landets nåværende president har vært død i over 20 år og dagens øverste leder er en tilsynelatende åndssvak og uberegnelig klovn med tilgang til atomvåpen. Med et slikt utgangspunkt er det kanskje ingen overraskelse at Nord-Korea er et av verdens minst populære turistmål, med bare noen tusen besøkende i året (de aller fleste fra Kina). Allikevel finnes det faktisk gode grunner til å avlegge Nord-Korea et besøk.

Nord-Koreas historie og politiske system

Korea har en lang historie og har ofte vært i konflikt med Japan som fra 1910 okkuperte hele Korea-halvøya. Etter at Japan tapte andre verdenskrig ble Korea delt i to med nord okkupert av Sovjetunionen og sør av USA. Snart fikk begge delene selvstyre og Kim Il-Sung ble innsatt som leder av Nord-Korea. Han gjennomførte en kraftig opprustning av militæret og gikk til angrep på et uforberedt Sør-Korea i 1950. Snart var nesten hele Korea under kontroll av nord men situasjonen ble raskt snudd på hodet etter at en FN-styrke under ledelse av USA ble satt inn. Disse drev kommunistene tilbake til et lite område i nord, noe som førte til at Kina gikk inn i krigen for å hjelpe Nord-Korea. I 1953 ble det våpenhvile, men ingen fredsavtale, og grensen mellom nord og sør var tilbake omtrent på samme sted som før krigen.

Mens Sør-Korea førte en relativt kapitalistisk politikk og etter hvert også fikk overgang til demokrati, hadde Kim Il-Sung helt andre planer for Nord-Korea. Landet lukket seg og ble en revolusjonær sosialiststat basert på to hovedprinsipper: Juche (selvberging) og Songun (militæret først). Det gikk som det måtte gå. Sør-Korea opplevde en enorm velstandsøkning som førte dem fra en posisjon som verdens fattigste land i 1953 (ja, fattigere enn de afrikanske landene!) til å bli et av de rikeste. Sosialistiske Nord-Korea forble derimot lutfattig med store deler av befolkningen permanent underernært og perioder med sultkatastrofer og massedød. Kim Il-Sung døde i 1994 (men fortsatte som evig president!) og overlot styringen til sønnen Kim Jong-Il. Etter hans død i 2011 tok en av sønnene hans, Kim Jong-Un, over rollen som øverste leder.

I sosialistiske Nord-Korea tar staten hånd om alt. Staten eier all eiendom, alle boliger, det finnes kun statlige arbeidsplasser og den distribuerer også mat og klær til innbyggerne. For å holde kontrollen innførte myndighetene allerede på 1950-tallet et hemmelig system kalt “songbun” hvor folk graderes etter deres antatte lojalitet til regimet. Dette innebærer at innbyggerne granskes kontinuerlig og har mapper som oppdateres etter hvert som ny informasjon kommer inn. Songbun-verdien avhenger av både individets egne handlinger og familiebakgrunnen. Personer med besteforeldre som var antatt å være motstandere av Kim Il-Sung ligger allerede fra starten tynt an. Dersom noen flykter til utlandet så påvirker dette songbun-verdien for hele familien i flere generasjoner. Mennesker med høy songbun får anledning til å bo i hovedstaden Pyongyang, ta høyere utdannelse, få en komfortabel statlig jobb og har generelt langt større muligheter i livet. Folk med lav songbun kan derimot se frem til de hardeste manuelle jobbene på landsbygda og med få muligheter til å avansere. Songbun er også en faktor i distribusjon av mat, så det er gjerne de med dårlig songbun som sulter i hjel.

Nord-Korea har lukket seg både for å holde befolkningen sin uvitende om hvor tilbakestående landet er og for at utlendinger ikke skal forstå hvor feilet den sosialistiske ideologien har vært. Allikevel har det vært umulig å helt hindre informasjon i å lekke både ut og inn. Mye tyder faktisk på at interne endringer i Nord-Korea er underveis selv om alt offisielt er ved det gamle. Under de to siste lederne ser det ut til å ha vokst frem en slags begynnende “markedsøkonomi” hvor innbyggerne utveksler smuglervarer, hovedsaklig fra Kina, på uformelle markeder. Myndighetene er klar over dette men ser gjennom fingrene med det. Dette har gjort det mulig for nord-koreanere å få tak i en del vestlige forbruksvarer og det har også blitt større muligheter for folk med dårlig songbun til å jobbe seg oppover privat. Utviklingen skyldes neppe noe ideologisk skifte i den politiske ledelsen men er antagelig en strategi for å holde seg ved makten ved å la befolkningen få noen av godene de etter hvert har blitt klar over finnes i utlandet.

Turisme til Nord-Korea og grunner til å besøke landet

Nord-Koreas lukkede natur har nok bidratt til at mange utlendinger ikke vet at man kan besøke landet som turist. Men ikke bare er det fullt mulig, det er også svært enkelt. Utlendinger kan imidlertid ikke reise fritt rundt i landet men må alltid følges av guider/vakter som leder dem til elementene som regimet ønsker å vise frem og hindrer kontakt med lokalbefolkningen. Den eneste måten å besøke Nord-Korea på er derfor på en guidet tur.

Men hvorfor man skal besøke et land som Nord-Korea i det hele tatt? Hovedmotivasjonen for de fleste er trolig å se dette svært spesielle landet med egne øyne og dermed, til tross for alle restriksjonene, få et bedre grunnlag for å danne seg sin egen mening. Siden journalister har begrenset tilgang (om tilgang i det hele tatt) så blir mange av reportasjene fra landet basert på usikre kilder og det har utviklet seg en praksis hvor selv de villeste historier tas alvorlig og rapporteres videre. Mye av informasjonen om tilstanden i landet kommer dessuten fra flyktninger som kan tenkes å ha egeninteresse av å fremstille landet verst mulig.

Ved å kombinere besøket med en tur til Sør-Korea får man dessuten en utmerket anledning til å sammenligne to svært forskjellige politiske systemer. Befolkningen i begge landene hadde opprinnelig samme kultur og relativt likt utgangspunkt (dog nord hadde det meste av industrien mens sør stort sett drev med landbruk), så dagens tilstand burde være en fin test på hva som er best av sosialisme og kapitalisme. Nord-Korea utmerker seg dessuten som et svært klimavennlig land med lavt energiforbruk. Et besøk i landet kan derfor muligens gi noen hint om hvordan fremtiden kan arte seg dersom politikerne begynner å ta “klimatrusselen” på alvor.

Severdigheter og attraksjoner

Nord-Korea har et relativt bredt spekter av attraksjoner, både innen kultur og natur. Mest kjent er nok landet for sine mange grandiose monumenter, statuer og bygninger, konstruert for å hylle de store lederne. Det finnes også en rekke artige museer som først og fremst er laget for propagandaformål. Mye av det som vises frem er faktisk veldig imponerende og man kan undre seg over hva koreanerne kunne oppnådd hvis ressursene istedet hadde blitt brukt på noe nyttig (vel, forsåvidt trenger man bare å kaste et blikk sørover for å få svar på det). For mange turister er selve samfunnsformen det mest interessante med Nord-Korea, særlig å se med egne øyne at det faktisk finnes en hel nasjon som tilsynelatende tilber en død og hensynsløs diktator. Man bør imidlertid ikke glemme at det som kan fremstå som et komisk freakshow for turister faktisk er virkeligheten for millioner av mennesker.

Det viktigste monumentet i Nord-Korea er trolig Kumsusan minnepalasset i utkanten av Pyongyang, et mausoleum for Kim Il-Sung og Kim Jong-Il hvor turister må inn og “vise sin respekt”. Et annet viktig monument er de ruvende gigantstatuene av Kim Il-Sung og Kim Jong-Il på høyden Mansudae, hvor det også er vanlig for turister å legge ned blomster og bukke. Det samme kan man gjøre ved Mansudae Art Studio hvor det finnes statuer av de samme to lederne på hesteryggen.

Pyongyang fikk enorme skader både under andre verdenskrig og Korea-krigen. Gjenoppbyggingen var sterkt inspirert av Sovjetunionen, noe som er svært tydelig i byens arkitektur og plan. I sentrum har man Kim Il-Sung plassen, en åpen plass med noen offentlige bygninger rundt, hvor militærparader og lignende oppvisninger pleier å foregå. Derfra har man direkte utsikt til det høye monumentet over Kim Il-Sungs Juche filosofi på andre siden av elven. (Dersom heisen virker kan man komme opp på toppen der og se på utsikten over Pyongyang). Andre steder i byen finnes blant annet et monument over dannelsen av kommunistpartiet, samt verdens største triumfbue for å minnes hvordan Kim Il-Sung nesten på egenhånd knuste japanerne. Ved inngangen til Pyongyang kan man ikke unngå å legge merke til Gjenforeningsmonumentet for Korea. Så snart den amerikanske okkupasjonen av sør opphører, regner nemlig nord med at landene skal gjenforenes. Et byggverk som derimot ikke har vært noen stor suksess er Ryugyong Hotel. Med sine 105 etasjer skulle det ha vært verdens største hotell, men 28 år etter at konstruksjonen ble påbegynt er det ennå ikke ferdigstilt, og mange tviler på om det kommer til å åpne i det hele tatt.

Blant nord-koreanske museer er det nye Krigsmuseet i Pyongyang trolig høydepunktet. Dette ble bygget på under ett år og er kjempestort og flott. Museet forteller den nord-koreanske versjonen av Korea-krigen og historieforfalskningen er så ekstrem at det får det vietnamesiske krigsmuseet i Saigon til å fremstå som objektivt og balansert til sammenligning. Utrolig nok har koreanerne skrevet Kina ut av historien, til tross for at landet er Nord-Koreas eneste “venn” og den eneste grunnen til at landet overhodet eksisterer. Museet fokuserer heller på hvordan Kim Il-Sungs strategiske og taktiske genialitet alene førte til en knusende seier over de amerikanske imperialistene.

Et annet interessant museum er “International Friendship Exhibition” ved foten av Myohyangfjellene, litt nord i landet. Her har man samlet alle gaver som de store lederne har fått, hovedsaklig fra statsledere, forretningsfolk og andre kjente personer. Formålet med museet er trolig å rydde enhver tvil av veien om hvor vanvittig populære Kim Il-Sung, Kim Jong-Il og Kim Jong-Un er i utlandet. Gavene spenner fra det svært imponerende (fly, togvogn og biler fra Stalin) til det bisarre (Nicaraguas utstoppede smilende krokodille som står oppreist og holder et brett). Gavene er gruppert inn etter opprinnelsesland og det finnes også en hel seksjon med (relativt beskjedne) gaver fra Norge.

Nord- og Sør-Korea har aldri sluttet fred men en “demilitarisert sone” (DMZ) fungerer i praksis som grense. Denne har blitt en turistattraksjon og kan besøkes fra både nord og sør, med en historiefortelling som er svært forskjellig avhengig av hvilken side man kommer fra. Det skal forøvrig finnes et usedvanlig rikt dyreliv i sonen siden de ikke forstyrres av mennesker, men å undersøke dette på egen hånd kan man bare glemme.

Nord-Korea har mye flott natur og flere steder man kan gå fjelltur. Det vulkanske Paektufjellet er nok det mest kjente og man vil se mange propagandamalerier rundt om i landet hvor Kim Il-sung og Kim Jong-Il poserer på toppen av Paektu. Fjellet ligger på grensen mellom Nord-Korea og Kina (kalles Changbai-fjellet på kinesisk) og kan også besøkes fra Kina (landene krangler forøvrig litt om hvor grensen går). I sørøst, nær grensen til Sør-Korea, ligger Kumgangfjellet (Diamantfjellet) med mange flotte fjellformasjoner og muligheter for vandreturer. Med sin beliggenhet rett ved havet er dette kanskje landets vakreste naturområde. De skogkledde Myohyangfjellene i nord er også et aktuelt sted for fjellturer og her finnes også diverse buddhistiske templer og pagoder (strengt tatt ikke altfor imponerende men trolig av stor interesse for koreanere).

Nord-Korea har faktisk flotte badestrender på østkysten, særlig mellom Kumgang og byen Wonsan. Her vil man neppe plages av mange andre turister selv om man besøker i høysesongen. På vinteren kan man stå på ski i et stort alpinanlegg Masikryong, et par timers kjøring øst for Pyongyang. Også her vil man neppe oppleve mye trengsel. Området kan dessuten også besøkes om sommeren for turgåing.

Ved å legge besøket sitt til riktig tidspunkt (august og september) kan man få med seg Arirangfestivalen (“Mass games”). Dette er en gymnastikkfestival hvor man feirer sosialismen og de store lederne, særlig kjent for de imponerende mosaikkbildene som dannes på den ene siden av stadion når tusenvis av ungdommer synkront holder opp kort av forskjellig farger.

Generelle inntrykk

Det første som slår turister ved ankomst til Pyongyang er gjerne at alt på overflaten ser betydelig bedre ut enn forventet. Det er ingen åpenbar fattigdom, veldig rent (alltid noen som står og feier), relativt lite trafikk, grønne områder og fornøyelsesparker. De fleste innbyggere bruker sykkel eller bena for å ta seg frem, men innimellom ser man noen overfylte busser og trikker. Det finnes ingen reklame, ingen gateselgere og de fleste bygninger (som ikke er monumenter) ser relativt like ut men er gjerne malt i forskjellige farger. I det hele tatt virker Pyongyang som en trivelig by å spasere rundt i, noe man dessverre ikke får lov til. (Hvordan virkeligheten faktisk er under overflaten får man ikke anledning til å undersøke, men de fleste turister vil antagelig gjøre seg sine tanker basert på inntrykkene fra turen).

Samtidig er det en del merkelige ting med byen. Det er forbausende få mennesker å se for en by med 3 millioner innbyggere. Ingen høylytte samtaler er å høre (hvilket gjerne er en lettelse etter å ha ankommet fra den konstante hylingen og skrikingen i Kina). Nesten alle koreanere har dessuten en slags “robotaktig” oppførsel, full armsving og er alltid på vei et eller annet sted. Ingen slentrer, står og henger på gatehjørnet eller slår av en prat med venner. (Andre besøkende har imidlertid rapportert å ha observert enkelte av disse tingene, men jeg så det aldri til tross for flere dager i Pyongyang).

Fravær av mennesker er typisk for hele landet. Til og med Kim Il-Sung plassen midt i Pyongyang er på det nærmeste folketom og det samme gjelder de tilsynelatende flotte (gratis!) fornøyelsesparkene, hvilket er besynderlig i en så stor by. Under fjelltur eller på stranden vil man heller heller ikke møte mange vanlige folk. (Min nord-koreanske guide forklarte mangelen på folk overalt med rene tilfeldigheter. Vanligvis var nemlig alle stedene vi besøkte stappfulle av lokale koreanere.) På enkelte steder kan det imidlertid dukke opp tilsynelatende lokale innbyggere som man kan mistenke er skuespillere eller at har blitt “plassert” der. Hva som er sannheten får man aldri vite sikkert, men litt av moroa med å besøke Nord-Korea er å undre seg over slike ting og prøve å forstå hva som egentlig foregår bak kulissene.

Om det ser fint ut på overflaten i Pyongyang så merker man fort at dette ikke er representativt for hele landet. Bare få kilometere utenfor hovedstaden har veiene forfalt fullstendig og består stort sett av oppsprukket betong som gjør at bussen rister noe voldsomt hele tiden, selv i lav hastighet. Møteulykker trenger man imidlertid ikke bekymre seg for da trafikken utenfor hovedstaden er begrenset til et par kjøretøyer i timen. Store deler av landet består av jordbruksareal med små tilknyttede landsbyer som faktisk kan se ganske idylliske ut på avstand. Hvordan livet faktisk er på landsbygda får man ingen mulighet til å undersøke direkte, men rapporter om hungersnød tyder på at det ikke er noe spesielt å trakte etter. På måten jordbruket drives skjønner man fort at områdene er svært fattige og at folk mangler helt elementært utstyr for en rasjonell og effektiv drift. De best stilte har kanskje en vannbøffel til å hjelpe seg men ellers er det tungt manuelt arbeid som gjelder og flere steder kan man se hele landsbyen stå ute og jobbe på rismarkene. Heldigvis er bøndene ikke helt glemt av myndighetene for ofte settes det opp høyttalere som spiller musikk og gjengir slagord fra de store lederne for å “inspirere” dem til å yte maksimalt.

Til tross for sin beskjedne størrelse har Nord-Korea et av verdens største forsvar målt i antall soldater. Landet er følgelig veldig militarisert og nesten overalt vil man se militære gå rundt i uniform. Soldatene ser imidlertid ikke spesielt skumle ut og på landsbygda rusler de gjerne rundt med en hakke eller lignende redskap for å jobbe på rismarkene.

Guidede turer

Mange utenlandske selskaper arrangerer turer til Nord-Korea og det finnes et godt utvalg av opplegg bygget over forskjellige tema og av forskjellig lengde. Mulighetene inkluderer blant annet fjelltur, sykkeltur, skiferie, deltagelse i Pyongyang maraton eller togferie (tog istedenfor buss rundt i landet). Det kan være lurt å velge en tur med et slikt “tema” for etter at den initielle begeistringen over å være i Nord-Korea har lagt seg, så synes mange besøkende at det blir kjedelig å bare se monumenter og propaganda. Det spiller sannsynligvis mindre rolle hvilket turfirma man benytter for selve turen vil uansett bli drevet med nord-koreanske guider fra det statlige Korea International Travel Company (KITC). Eneste forskjell er at noen firmaer kanskje sender med en utenlandsk ekstraguide og kan være mer aktive i sin påvirkning av KITC til å utvikle et bedre turprogram. Turene er uansett veldig dyre og man bør regne med å betale minst 1500-2000 kr/dag. Dette er imidlertid all-inclusive priser så etter ankomst til Nord-Korea trenger man nesten ikke bruke penger.

Turene starter normalt i Beijing og går med fly til Pyongyang (det er også mulig å ta en lang togtur inn/ut). Som regel må man komme seg til Beijing på egenhånd (nordmenn trenger derfor “double entry visum” til Kina, noe som er enkelt å få etter å ha bestilt Nord-Korea turen). Turselskapet ordner normalt visum til Nord-Korea (man trenger bare scanne inn og sende et bilde av seg selv og passet) så dette trenger man ikke tenke på. Under oppholdet tar guidene vare på passet for deg.

Turene følger stort sett en nokså rigid plan. Man kjører rundt i buss til forskjellige steder og enten gir hovedguidene informasjon eller det finnes lokale guider på stedene man besøker. Dersom man ser noe interessant underveis, kan man bare glemme å stoppe for å undersøke det nærmere. Turene har alltid for “tight schedule” til at dette er mulig. Å ta bilder fra bussen er imidlertid ikke noe problem. I prinsippet skal man spørre om tillatelse først men i praksis er det ingen som bryr seg. Forslag til små perturbasjoner fra den opprinnelige turplanen vil ofte møtes med et “we’ll see”, hvilket betyr nei. Vår gruppe ytret for eksempel ønske om å se et lokalt supermarked eller en lokal restaurant, hvilket det angivelig skulle eksistere tusenvis av, men tiden strakk aldri til.

Generelt har man liten bevegelsesfrihet under turen. Under stopp på de forskjellige attraksjonene så har man riktignok ikke guidene i ryggen hele tiden, men de følger med og sørger for at ingen kommer for langt bort. Hvis du forsvinner rundt et hjørne, dukker de fort opp og henter deg. Guidene er i praksis de eneste nord-koreanerne man får mulighet til å vekselvirke med, noe man bør utnytte til å få et aldri så lite innblikk i livet i Nord-Korea. Disse er spesialutdannet og vant til å ha med utlendinger å gjøre. Selv om de tilhører eliten med høy songbun og har langt større muligheter enn folk flest, så kan de uansett ha mye interessant å fortelle. De fleste guider har bodd i utlandet og vet hvordan landet betraktes utenfra. De vet også at landet er lutfattig og at det er problemer med “matdistribusjonen”. Trolig vet de også at de fantastiske lederne egentlig har vært en katastrofe for landet, men ikke forvent at de gir uttrykk for dette offentlig. Slikt kan få katastrofale konsekvenser for dem selv og familien i mange generasjoner. (Disclaimer: Dette avsnittet inneholder spekulasjoner og egne teorier. Alle mine guider virket å slutte helt og fullt opp om måten Nord-Korea ble styrt på og virket svært dedikerte og hengivne til Kim Il-Sung, Kim Jong-Il, Kim Jong-Un og Juche-ideologien.)

For å få et godt forhold til guidene er det lurt å trå litt varsomt i begynnelsen og holde diskusjonene til “upolitiske” ting, for eksempel familie, fritidsinteresser og lignende. Slike samtaler er kanskje ikke alltid så fryktelig interessante, men nyttig for å bygge opp tillit slik at man senere kan drøfte mer kontroversielle temaer. Dersom du begynner å mase om konsentrasjonsleirer, sultkatastrofer og undertrykkelse allerede ved første møte på flyplassen, så risikerer du at guidene inntar “forsvarsposisjon” og oppfatter deg som en provokatør som det bør holdes ekstra nøye oppsyn med. Dette kan også føre til større restriksjoner under resten av turen fordi guidene er redd du skal finne på noe galt som de får skylden for.

Utlendinger bor på spesielle turisthoteller og standarden er typisk helt grei. Ofte er imidlertid resepsjonen overdådig (typisk med store bilder av de fantastiske lederne) mens selve rommene er mer spartanske. De beste hotellene har komfortable senger men det forekommer også beinharde underlag slik som i Kina. Generelt er det mange av fasilitetene på hotellene som ikke virker, så ikke forvent at aircondition eller slikt kommer til å fungere. Utenfor Pyongyang blir strømmen gjerne slått av på kvelden, så det kan være lurt å ta med seg en lommelykt i tilfelle man får behov for nattlige toalettbesøk. Gitt hvor mye som normalt ikke fungerer på hotellene, føles det usannsynlig for meg at rommene til vanlige turister skulle være avlyttet.

Vanligvis får man ikke lov til å forlate hotellet sitt uten å følges av guidene. Imidlertid er det ingen som holder vakt så å snike seg ut midt på natten er fullt mulig. På den annen side er det fint lite å snike seg ut etter. Etter at strømmen slås av på kvelden så det er verken lys eller folk å se utenfor. I tillegg gjør det tettpakkede turprogrammet på dagtid at de fleste er slitne og ønsker å bruke natten til å sove. Et unntak er Yanggakdo Hotel i Pyongyang som ligger på en bevoktet øy i elven. Der kan man spasere rundt utenfor så mye man vil siden det uansett ikke er mulig å forlate øya.

Praktisk informasjon

Mange bekymrer seg kanskje for om det er trygt å reise til et land som Nord-Korea. Landet har tross alt en lang tradisjon for å kidnappe utenlandske statsborgere. Det kan man imidlertid ta helt med ro. For turister er det trolig et av de tryggeste land i verden å besøke. Man passes veldig godt på av guidene og isoleres nesten fullstendig fra lokalbefolkingen, så å bli utsatt for kriminalitet, tyveri eller lignende er nesten utenkelig. Bortsett fra et tilfelle med en amerikansk krigsveteran som ble holdt igjen i to måneder og anklaget for spionasje, så kjenner jeg ikke til at utenlandske turister har blitt nektet utreise uten at det har vært spesielle omstendigheter som de selv har vært skyld i. Dersom man gjør noe galt (stikker av fra guidene, for eksempel) er det de nord-koreanske guidene som får skylden og det verste som kan skje er trolig å bli satt på første fly ut av landet (sammen med resten av turgruppen, selv om de andre ikke har gjort noe ulovlig). For å havne i klammeri med nord-koreanske myndigheter må man antagelig gjøre noe virkelig alvorlig galt (si urinere på statuen av Kim Il-Sung istedenfor å bukke og legge ned blomster) men med normal oppførsel har man absolutt ingenting å frykte.
Oppdatering Juli 2017: Den amerikanske studenten Otto Warmbier ble arrestert i januar 2016 under et opphold i Nord-Korea og senere dømt til 15 års tvangsarbeid for angivelig å ha stjålet en propagandaposter. I juni 2017 ble han sluppet fri, men var da i koma og døde kort tid etter hjemkomsten til USA. Trolig ble han torturert av det nord-koreanske regimet. Jeg holder allikevel fast ved at det er trygt å besøke Nord-Korea så lenge man ikke finner på noe tull.

Nord-koreanske won er den lokale valutaen men den får man ikke se mye til. I turist- og suvenirbutikkene (de eneste stedene man får handle) må man benytte kinesiske renminbi, euro eller amerikanske dollar. Nesten ingen har vekslepenger, så ofte får man igjen i en annen valuta enn man betalte med. Det er uansett svært lite interessant å kjøpe i Nord-Korea selv om noe av propagandamaterialet kan ha stor underholdningsverdi, om enn ikke slik opphavsmennene hadde tenkt seg.

Under besøket er man ganske isolert fra omverdenen. De beste hotellene har faktisk utenlandske tv-kanaler men ellers har man få muligheter til å motta informasjon utenfra. Litt overraskende har det nylig blitt lovlig å ta med seg mobiltelefoner inn i Nord-Korea, inkludert smarttelefoner. Med norsk simkort fungerer det imidlertid ikke å koble seg på mobilnettet der, men man kan kjøpe et lokalt simkort for å ringe til utlandet (men ikke lokalt) til svært høye ringepriser. En fordel er imidlertid at flere smarttelefon-apper gir strålende muligheter for snikfotografering og at bilder kan skjules mye enklere enn på et vanlig kamera. Kontrollen ved inn- og utreise var forøvrig i mitt tilfelle fullstendig overfladisk og ingen sjekket heller bildene mine. Andre besøkende har imidlertid rapportert om langt grundigere kontroll.

Man spiser alltid enten på hotellet eller på rene turistrestauranter hvor det ikke finnes lokale mennesker. Et måltid består som regel av et stort antall småretter som alle rundt bordet deler på. Porsjonene er generøse og det blir alltid mye mat til overs, hvilket kanskje ikke føles helt riktig i et land hvor folk sulter i hjel. Maten er typisk “helt grei”, som regel litt tam og smakløs, og med kjøtt som ikke alltid er av verdens beste kvalitet (mye fett, bein etc). Nord-Korea er derfor ikke noe sted man besøker på grunn av maten men det er unødvendig å ta med seg snacks og lignende fra utlandet av frykt for ikke å bli mett. Frukt virker forresten ikke å finnes i hele landet.

Etiske problemstillinger

Et viktig spørsmål er om det er etisk forsvarlig å besøke Nord-Korea. Som turist bidrar man med penger til myndighetene og er med på å legitimere regimet. Ville man også reist på en guidet tur til Berlin arrangert av det nasjonalsosialistiske partiet i 1942? Et alternativt synspunkt er at ved å besøke så kan man vise koreanerne at utlendinger ikke er farlige og dermed indirekte påvirke landet i riktig retning. Dette har neppe mye for seg siden begrensningene er så store at man snaut treffer vanlige folk. Og etter et helt liv med indoktrinering og propaganda vil disse uansett neppe “våkne opp” av å se en utlending og utveksle banale fraser av typen “hello” , “Korea very beautiful” og “Korean people very friendly”. På den annen side er turistinntektene relativt beskjedne og viktige ting som atomvåpenprogrammet, militæret og konstruksjon av monumenter for å hylle lederne vil sikkert bli finansiert uansett om turiststrømmen stopper fullstendig opp. I det store og hele tror jeg ikke det spiller store rollen om man besøker Nord-Korea eller ikke, men andre kan komme til en annen konklusjon.

Komme seg til Nord-Korea

Normalt må man komme seg til Beijing på egen hånd og så tar turselskapet hånd om resten. Flybilletter til Beijing er vanligvis ganske rimelige med priser ned i 3000 kr t/r på riktig tidspunkt. Søk på Momondo etter de billigste flybillettene fra Norge til Kina. Forøvrig er det enormt mye å se i Kina (mye mer enn i Nord-Korea) så det kan være en god ide å sette av litt tid der når man først er i landet. Se for eksempel Reisemagazinets artikkelserie om Reisetips for Kina.

Aktuelle turselskaper

Følgende turselskaper arranger turer til Nord-Korea (godt mulig at det finnes enda flere):

Koryo Tours

Juche Travel Services

Young Pioneers

KTG Travel

Explore North Korea

Korea Konsult

Lupine Travel

Regent Holidays

Korean Friendship Association (mer for sympatisører av det nord-koreanske regimet enn for vanlige turister)

Forberedelser før turen

Følgende to bøker gir en god introduksjon til Nord-Korea:

Pyongyang av Guy Delisle – Tegnet bok som skildrer atmosfæren i landet på veldig bra måte.

Kims Lek av Sun Heidi Sæbø – Lettlest introduksjon til Nord-Korea som tar utgangspunkt i kidnappingen av en sør-koreansk student i Norge. Mange referanser for videre lesning.

Andre ting som er verd å studere på forhånd:

Friends of Kim  – Artig dokumentarfilm som skildrer en gruppe relativt naive vestlige på tur til Nord-Korea med Korean Friendship Association. Følg linken for å se den gratis på YouTube.

From Vienna to Pyongyang – Interessant blogg om å ta toget fra Europa til Pyongyang via den russiske grensen.

Bjørn Christian Tørrissens fotosamling fra Nord-Korea – Høykvalitetsbilder som gir veldig godt inntrykk av hva man kommer til å se.

Nyttårskonsert fra 2013 med Moranbong Band
Moranbong Band er en musikkgruppe som kun består av jenter som har blitt plukket ut egenhendig av Kim Jong-Un. Det høres kanskje ikke uten som noen garanti for kvalitet men de er faktisk virkelig talentfulle. Musikken deres vil man garantert få høre under oppholdet i landet. For en smakebit, følg linken ovenfor til nyttårskonserten deres fra 2013 og se særlig utdraget (29:45-36:30). Følg med på storskjermen i bakgrunnen hvor atomraketter sendes ut og sprenger USA i luften – to ganger! – og legg merke til publikums ekstatiske reaksjon.