Minsk er hovedstaden og største by i Hviterussland, et land som er mer kjent for å være “Europas siste diktatur” enn som turistmål. Nylig har imidlertid myndighetene lagt til rette for økt turisme ved å forenkle visumreglene som tidligere gjorde landet vanskelig å besøke. Turister som besøker Minsk kan se frem til en overraskende flott og annerledes by, svært preget av sin sovjetiske fortid, men med mye interessant å se og oppleve.

Minsk ligger ved elven Svislach og har i dag en befolkning på rundt 2 millioner. År 1067 regnes som grunnleggelsen av byen som etter hvert kom under Polen-Litauen og fra 1500-tallet ble et viktig kulturelt og økonomisk sentrum. Polen-Litauen var en stormakt som i middelalderen strakte seg helt ned til Svartehavet, men sent på 1700-tallet kollapset riket fullstendig. Restene ble delt mellom Russland, Østerrike og Preusen slik at Minsk havnet under Russland fra 1793 og senere Sovjetunionen.

Under andre verdenskrig kom det til svært harde kamper i Minsk, særlig i 1944 når Sovjethæren avanserte fra øst. Ved krigens slutt var nærmere 80% av bygningene lagt i ruiner og innbyggertallet redusert til rundt 50 000. Etter krigen ble Minsk bygget opp helt på nytt, uten hensyn til tidligere byplan. (Dette skiller seg drastisk fra, for eksempel, Warszawa, som også ble fullstendig ødelagt, men som etter krigen ble rekonstruert basert på gamle fotografier og tegninger). Med Stalin som leder av Sovjetunionen var det stalinistisk arkitektur (sosialistisk klassisime) som var på moten, hvilket betød rektangulært gatenett, brede avenyer, grandiose bygninger og store åpne plasser med sosialistiske monumenter.

Hviterussland ble selvstendig i 1991 etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Mens andre tidligere sovjetstater (særlig de baltiske landene) straks gikk inn for å integrere seg med Vest-Europa, har Hviterussland heller sett østover og prøvd å ta vare på sin sovjetiske identitet. En slags markedsøkonomi er riktignok innført, men med omfattende statlig innblanding. Siden 1994 har presidenten vært den autoritære Aleksander Lukashenko, som ved sin hardhendte behandling av opposisjonen har gjort Hviterussland fortjent til betegnelsen “Europas siste diktatur”. På den positive siden så har han i det minste ikke lagt opp til noen persondyrkelse, slik diktatorer ofte gjør.

En diktatorisk tidligere sovjetstat høres i utgangspunktet kanskje ikke så lovende ut, men Minsk er faktisk overraskende trivelig (i hvert fall på overflaten, hvilket er det som har betydning for turister). Byen er usedvanlig ren, pen og velstelt med store grønne områder og alle moderne bekvemmeligheter som besøkende har behov for. Sovjetarven skinner imidlertid igjennom i arkitekturen, gatenavnene og alle de sovjetiske monumentene, så ved å bruke fantasien litt kan turister få en anelse om hvordan livet må ha artet seg under Sovjetunionen.

Severdigheter og attraksjoner

Et bra sted å starte utforskningen av Minsk er togstasjonen litt i utkanten av sentrum. Jernbanen var viktig for byens utvikling for da toglinjen mellom Warszawa og Moskva på 1800-tallet ble lagt via Minsk, så ble byen et viktig jernbaneknutepunkt. Dagens togstasjon er av nyere dato og holder til i en stor, moderne og oversiktlig glassbygning. Utenfor hovedinngangen får man imidlertid sitt første møte den stalinistiske arkitekturen, for på andre siden av gaten ser man over til “Byporten” eller “Tvillingtårnene”, to store symmetriske boligblokker med både tårn og dekorasjoner. Dette blir ikke de siste bygningene i stalinistisk stil som man ser i Minsk.

En kort spasertur fra stasjonen ligger den gigantiske Uavhengighetsplassen. Til å være et av byens mest sentrale torg, omkranset av viktige institusjoner, må den imidlertid sies å være overraskende livløs. Tidligere het den Leninplassen og fremdeles står det her en statue av Lenin foran Hviterusslands parlament.  Etter at Ukraina nylig ødela sine Leninstatuer er dette en av få gjenværende i Europa. Ved Uavhengighetsplassen finnes også diverse departementer, universitetet, hovedkvarteret til byrådet, et underjordisk kjøpesenter samt den brede Uavhengighetsavenyen som er hovedgaten i Minsk. En spasertur langs sistnevnte fører forbi mange av byens viktigste severdigheter.

Ikke langt nede i gaten vil man oppdage en gul bygning i stalinistisk stil som tar opp hele kvartalet. Her holder Hviterusslands etterretningstjeneste til, mest kjent under forkortelsen KGB, som mange sikkert vil huske fra Sovjetunionen. Under gjenoppbyggingen av Minsk var faktisk KBG-hovedkvarteret det første som ble reist (det viktigste først!), og fremdeles lever institusjonen i beste velgående som en viktig støttespiller for president Lukasjenko. En artig kuriositet ved bygningen er tårnet på høyre side som ødelegger den ellers symmetriske profilen. Angivelig ble det bygget for at den fotballinteresserte KGB-sjefen skulle ha utsikt til den nærliggende fotballstadionen til Dinamo Minsk! Turister slipper normalt ikke inn i bygningen og skulle KGB faktisk invitere deg på besøk, så kan det tenkes mange gode grunner til å takke nei.

Videre langs avenyen ligger Oktoberplassen, enda et stort torg som ikke er spesielt livlig. På 1950-tallet het den Stalinplassen og var prydet av en statue av Stalin, som ble fjernet i all stillhet etter hans død. Plassen regnes som sentrum av Minsk og Hviterussland, ved at alle avstander i landet måles herfra, noe som markeres med et lite monument. Rundt plassen står konserthallen Republikkpalasset, nok en stalinistisk mastodont, samt Kulturpalasset som på utsiden minner om et gresk tempel.

Neste attraksjon langs Uavhengighetsavenyen er Seiersplassen, en mindre imponerende plass enn man skulle forvente. Den høye granittsøylen til minne om de sovjetiske soldatenes innsats under andre verdenskrig er fin nok, men plasseringen på en trafikkøy i en stor rundkjøring ødelegger helhetsinntrykket. Følger man avenyen videre til utkanten av byen kommer man til Nasjonalbiblioteket, en kandidat til den mest spesielle bygningen i hele Minsk. Strukturen ble oppført i 2006 og har form som en diamant. Innholdet er trolig ikke så interessant for turister (unntatt de som har gode kunnskaper i russisk eller hviterussisk), men på toppen finnes en utsiktsplattform med god utsikt over Minsk.

Andre bemerkelsesverdige bygninger er det futuristiske Belexpo, det nasjonale utstillingssenteret, som gir assosiasjoner til en slags bøyd flyvende tallerken. Rett ved siden av ligger dessuten det gigantiske nye Uavhengighetspalasset, ferdigstilt i 2013, hvor president Lukashenko kan holde mottagelser for utenlandske delegasjoner. Med flere hundre rom skulle palasset ha plass til de fleste besøkende, så vi får tro at konstruksjonsutgiftene var vel anvendte penger.  

Selv om nesten hele Minsk ble bygget i stalinistisk stil, så finnes det i dag to mindre områder med andre arkitektoniske stilarter. Dette er delvis bygninger som kom uskadd gjennom krigen, men i all hovedsak er det rekonstruksjoner fra så sent som 1980-tallet. Det ene området er den trivelige “Øvrebyen” som ligger på en liten høyde nær elvebredden og det andre er “gamlebyen” eller egentlig “Treenighetsbydelen” som ligger på motsatt side av elven. Sistnevnte er fullstendig rekonstruert basert på gamle på gamle tegninger fra 16-1700 tallet, men inneholder egentlig ikke så mange konkrete attraksjoner for turister, selv om det er et trivelig sted å spasere rundt. En liten gangbro fører imidlertid over til Tåreøya ute i elven, hvor man finner et av de mest rørende monumentene i Minsk. Rundt et lite kapell står skulpturer av gråtende mødre til minne om de falne soldatene fra krigen i Afghanistan på 1980-tallet.  

Øvrebyen er det livligste området i Minsk med større tetthet av barer og restauranter enn noe annet sted i byen. I tillegg finnes en rekke historiske severdigheter, hvorav den mest prominente er den ortodokse Hellige ånds katedral, ett av symbolene på Minsk. Under Sovjetperioden var dette faktisk den eneste kirken som styresmaktene lot få operere normalt. Alle andre kirker ble enten revet, stengt eller brukt til andre formål (sportsarena etc). I dag er den pent oppussede katedralen et imponerende syn utenfra, men den er faktisk mest kjent for sitt over tusen år gamle ikon av Jomfru Maria. Siden ikonet på “mirakuløst vis” har overlevd helt frem våre dager, er det mange som tror at ikonet kan utrette mirakler. Til tider kan det derfor fort bli kødannelse inne i katedralen av folk som kommer for å kysse ikonet og be om hjelp.

Rett ved katedralen finnes en flott rekonstruksjon av det gamle rådhuset i Minsk. Det benyttes nå som bymuseum, men er bare åpent tre timer i uken (på lørdag ettermiddag)! Hvorfor i allverden man har brukt millioner på å rekonstruere en bygning som utnyttes så lite, er det vel bare bystyret i Minsk som vet.

En av de triveligste egenskapene ved Minsk er de store arealene av parker og grønne områder som finnes over hele byen. For fastboende må dette gi utmerkede muligheter for rekreasjon. Turister vil nok først og fremst komme innom beltet av parker som ligger på rekke og rad langs elven, omtrent vinkelrett på Uavhengighetsavenyen. Gorkyparken er den klart mest folksomme, særlig på fridager, siden den inneholder både fornøyelsespark med pariserhjul og et lite planetarium.

I en park ved siden av gamlebyen står det imponerende Opera- og balletthuset, som også har et flott interiør. Dersom man har noen som helst interesse av opera, så kan Minsk være et godt sted å oppleve en forestilling. Billettene er nemlig latterlig billige (fra ca. 20 kr for de billigste setene til 2-300 kroner for de dyreste). En potensiell ulempe er at forestillingene går på russisk, men det er uansett minimal handling i en opera og i ballettforestillinger er det dansingen som er hovedfokus.

Minsk har et stort utvalg av museer, men perlen er utvilsomt Museet for den store fedrelandskrigen (hviterussernes navn på andre verdenskrig). I 2014 flyttet det inn i helt nye spesialbygde lokaler og er faktisk blitt et av de største krigsmuseene i hele verden. Bare den symboltunge bygningen er en attraksjon i seg selv, og innendørs har det heller ikke blitt spart på noe. Museet forteller historien om andre verdenskrig fra et (hvite)russisk/sovjetisk perspektiv, med hovedvekt på lidelsene til Hviterussland hvor hver tredje innbygger (ja, hver tredje!) mistet livet som følge av krigen. (Derimot legges det ikke noe særlig vekt på at Sovjetunionen var på lag med Nazi-Tyskland frem til juni 1941.) Det er også utstilt store mengder militært materiell fra krigen.

Utenfor Minsk, i retning mot Vilnius, ligger restene av den såkalt Stalinlinjen, en rekke tungt befestede anlegg fra 1920-tallet som var ment å beskytte Sovjetunionen mot invasjon fra vest. Siden man ikke hadde forventet noe angrep fra sin gode allierte Nazi-Tyskland, var imidlertid linjen i 1941 stort sett ikke bemannet, slik at tyskerne bare kunne spasere rolig inn. Rester av Stalinlinjen finnes også i Russland og Ukraina, men delene utenfor Minsk er gjort om til museum og er trolig de mest interessante. Det er imidlertid lite historisk informasjon å få, men til gjengjeld kan man besøke skyttergraver, gamle bunkere og utforske en stor mengde gammelt militært materiell. Besøkende kan for eksempel (for en beskjeden sum) avfyre forskjellige våpen (med løsammunisjon), og til og med kjøre stridsvogn for rundt 1000 kroner.

Praktisk informasjon

En glimrende måte å få en introduksjon til Minsk er å ta den gratis daglige guidede gåturen rundt i byen. I løpet av ca to timer dekker man en del av attraksjonene og får innsikt i byens historie, men det gjenstår fremdeles mye interessant å utforske på egen hånd. Minsk er relativt stor i areal, men mange av attraksjonene ligger innen gangavstand. I tillegg har byen godt utviklet kollektivtransport med både metro, buss, trolleybuss og trikk, hvor turister trolig vil ha mest nytte av førstnevnte. Selv om metroen bare har to linjer, og på langt nær dekker hele byen, så ligger de fleste severdigheter i nærheten av en metrostasjon. Metroen er dessuten en attraksjon i seg selv, med mange fascinerende dekorasjoner som stammer fra Sovjetepoken.  

Til å være hovedstaden i en diktatorisk politistat virker Minsk overraskende avslappet. Politiet ser man faktisk som turist nesten ingenting til. (Dette står i skarp kontrast til det demokratiske nabolandet Polen, hvor politiet er veldig synlig i bybildet, og kontinuerlig bøtelegger noen for et eller annet.) På nettet kan man finne påstander om at det skal være forbudt å ta bilder av metroen, KGB-bygningen eller andre offentlige institusjoner i Minsk. Dette virker å være bare tull. Jeg tok i hvertfall åpenlyst bilder på metroen, rett foran vaktene, uten at noen brydde seg.

Det finnes nok av restauranter i Minsk og mat er sånn passe rimelig. Normalt får man et riktig godt måltid med drikke for under hundre kroner. For tradisjonell hviterussisk mat er restauranten Vasilki, rett ovenfor KGB-hovedkvarteret, et godt valg. Ta en titt på bildemenyen på nettsiden deres for å få et inntrykk av maten og prisene i Minsk. For et enkelt, godt og raskt måltid finnes det ellers mange restauranter som har (overdådige) buffeter med selvbetjening. Dette er en utmerket måte å teste ut forskjellige hviterussiske spesialiteter for en billig penge. Prøv for eksempel kjeden Lido.

Minsk har et godt utvalg av hoteller og med den begrensede turismen (foreløpig) vil det sjelden være noe problem å finne et sted å overnatte. Jeg kan anbefale Planeta Hotel som ligger sentralt plassert i nærheten av Museet for den store fedrelandskrigen. De holder til i en gammel sovjetbygning og har greie rom for ca 300 kr/natt. Søk ellers etter hoteller hos Agoda.

I følge de nye reglene (fra 2017) trenger nordmenn ikke lenger visum ved opphold på inntil fem dager i Hviterussland. En forutsetning er imidlertid at man både ankommer og reiser igjen med fly. Turister som ønsker å ankomme med buss eller tog trenger altså fremdeles visum. Myndighetene er hysterisk opptatte av at besøkende har flybillett ut av landet (innen fem dager fra ankomst), så regn med å bli bedt om å vise en utskrift av denne. Hviterussland har dessuten en sær ordning hvor alle turister tvinges til å kjøpe “helseforsikring” ved ankomst, uansett om man har aldri så mye gyldig reiseforsikring. Heldigvis koster forsikringen deres bare 1-2 euro/dag, så det er neppe verd å krangle for mye over. Søk på Momondo etter de billigste flybillettene til Minsk.