Bukittingi er en middels stor by på Sumatra i Indonesia. Den er særlig kjent for sin flotte beliggenhet i et grønt og frodig landskap med utsikt til to store vulkaner. Samtidig er byen også den kulturelle hovedstaden for den etniske minoriteten Minangkabau, som i høyeste grad setter sitt preg på området. Blandingen av natur og kultur gir muligheter for en rekke opplevelser og beliggenheten på rundt 930 meters høyde gir dessuten Bukittingi et relativt behagelig klima. Ut fra dette skulle man kanskje forvente at byen var et populært turiststed, men for vestlige besøkende ligger den langt utenfor turistløypa og tilstrømningen er minimal. En del innenlandske turister finner imidlertid veien til byen (særlig i helgene) men de helt store hordene er det ikke snakk om.

Bukittingi har ingen spesielt spennende historie selv om den har har lang tradisjon som handelssted hvor folk fra landsbyene rundt har kommet for å selge varene sine. Nederlenderne kalte byen for Fort de Kock etter et fort de bygget på 1820-tallet og det var først ved uavhengigheten i 1949 at den fikk navnet Bukittingi. I dag har byen rundt 120 000 innbyggere.

De fleste besøkende bruker Bukittingi som base for å utforske området rundt, men byen i seg selv er faktisk slett ikke så verst til indonesisk by å være. Sentrum er ganske kompakt og oversiktlig med det sentralt beliggende og karakteristiske klokketårnet Jam Gadang (“Stor Klokke”) som et av få minner fra den nederlandske koloniperioden. Ved siden av ligger Pasar Atas, et stort lokalt marked med hovedvekt på klær og suvenirer. Her kan man også smake på den lokale spesialiteten cassava chips (“keripik sanjay”), som det er stor produksjon av i området rundt byen.

Et større parkområde som inneholder både restene av Fort de Kock, en dyrepark og et museum for den lokale Minangkabau kulturen ligger på to høyderygger langs hovedgaten Jalan Ahmad Yani. En gangbro over gaten forbinder de to områdene og en inngangsbillett på  10000 Rp gir tilgang til alt sammen. Dyrevenner anbefales imidlertid å stå over dyreparken for de kummerlige forholdene som dyrene lever under er et virkelig deprimerende syn. Museet er heller kanskje ikke allverdens interessant men befinner seg i en flott tradisjonell Minangkabau bygning. Derimot er det fin utsikt over byen fra gangbroen, og i parken på andre siden kan det være trivelig å slappe av. Det gamle fortet er det imidlertid ingenting igjen av bortsett fra et par rustne kanoner.

Rett utenfor sentrum ligger Sianok Canyon, en grønn og vakker dal som over tid er gravd ut av en liten elv. I nærheten av klokketårnet har man bygget en Panorama-park hvor man har flott utsikt over dalen. Rett under parken ligger et nettverk av tunneler og bunkere som ble bygget under andre verdenskrig da japanerne okkuperte Sumatra og hadde Bukittingi som hovedkvarter. Tunnelene er strengt tatt ikke så interessante i seg selv, men det er allikevel morsomt å ta seg en tur ned og se hvor gjennomhullet fjellet faktisk er.

Litt nedenfor hulene ligger “Great Wall of Koto Gadang”, en konstruksjon som ved første øyekast ser ut til å høre hjemme et helt annet sted. Likheten med den kinesiske mur er slående, bortsett fra at kopien bare er 1.7 kilometer lang og stod ferdig så sent som i 2013. Muren strekker seg over dalen og forbinder Bukittingi med landsbyen Koto Gadang på andre siden. Lille Koto Gadang er faktisk riktig sjarmerende og inneholder blant annet et lite kvartal med gamle nederlandske hus i en blanding av europeisk og lokal stil. Innbyggerne har lang tradisjon for sølvarbeid og i mange hus man kan se prosessen og eventuelt kjøpe sølvsmykker. I steden for å krysse dalen er det også mulig å spasere på noen stier langs elven nede i canyonen, men det er egentlig ikke spesielt tilrettelagt for turgåere og området skjemmes av mye søppel som folk har slengt fra seg.

Området rundt Bukittingi er hjemstedet for Minangkabau folket, en etnisk minoritet. Selv om de stort sett er muslimer så har de beholdt en del gamle tradisjoner. Særlig er de kjent for at ting går i arv fra mor til datter istedenfor fra far til sønn. Minangkabauene har vært en ganske suksessfulle minoritet og mange av dem har nådd høye posisjoner i det indonesiske samfunnet. Husene deres har en meget spesiell arkitektur med bøyde tak som skal minne om hornene til en vannbøffel. (Minangkabau betyr visst “seirende bøffel” etter en gammel myte). Denne byggestilen er fremdeles ganske populær og man vil se eksempler på slike tradisjonelle hus nesten overalt.

Bukittingi er et flott utgangspunkt for dagsturer til en del fine steder i nærheten. Landskapet rundt byen er veldig grønt og frodig med rismarker, sukkerplantasjer og åkre med flere andre typer frukt og grønnsaker. Mange av severdighetene kan lett besøkes på egenhånd, men i tillegg finnes det to turoperatører i Bukittingi (Roni’s Tours og Lite’n’Easy) som tilbyr mange forskjellige turopplegg til relativt rimelige priser.

Den største attraksjonen er trolig Danau Maninjau innsjøen, en vulkansk innsjø i likhet med Toba-innsjøen, men betydelig mindre turistifisert. Det finnes allikevel en rekke gjestehus ved innsjøen hvis man ønsker et lengre opphold for å slappe av og bade, men ellers er det en lett dagstur fra Bukittingi. Veien ned til innsjøen er forøvrig en attraksjon i seg selv der den snirkler seg frem og tilbake med 44 krappe svinger.

En annen fin dagstur er til Harau-dalen, en av Sumatras aller flotteste daler. Her ligger de grønne rismarkene tett opp til noen bratte klipper. I jungelen rundt er det mulig å gå tur, blant annet til noen fossefall hvor det er mulig å bade. Også i Harau-dalen kan man tilbringe flere dager for å utforske området grundigere, men overnattingsalternativene er hovedsaklig av den enkle sorten.

Begge de to vulkanene Gunung Marapi (aktiv) og Gunung Singgalang (ikke aktiv) som man ser fra Bukittingi er mulige å bestige. De fleste klatrer opp midt på natten for å få med seg soloppgangen fra toppen. I begge tilfellene er det nok best å skaffe seg en guide for å finne veien. Marapi er den mest populære vulkanen å besøke og begge de to nevnte turselskapene i Bukittingi kan ordne turer.

Det er nok av hoteller i Bukittingi selv om standarden generelt ikke er så veldig høy. Jeg kan anbefale Treeli Boutique Hotel som er litt dyrere enn de fleste men ligger sentralt og har fine rom. Hotellene fylles gjerne opp av lokale turister i helgene, men ellers i uken er det god kapasitet. I sentrum er det godt utvalg av spisesteder og det settes også opp en del boder for gatemat på kvelden. Det lokale kjøkkenet har noen spesialiteter som skal være litt annerledes enn vanlig indonesisk mat, men på meg virket det meste omtrent like kjedelig som maten i resten av landet. Prisnivået er imidlertid svært lavt og man kan kan spise et komplett måltid for under 10 kroner, men det er ikke veldig spennende mat man får for den prisen. I tillegg finnes vestlige restauranter av typen McDonalds, KFC og Pizza Hut.

Bukittingiregionen ligger rett sør for ekvator og kan besøkes hele året. Som nevnt gjør den høye beliggenheten at klimaet er svært behagelig året rundt. Det kommer statistisk sett minst regn i juni og juli, så dette regnes som høysesongen noe som passer bra med den norske sommerferien. Men, beliggenheten nesten på ekvator gjør at regn kan komme når som helst på året, og det er strengt tatt ikke allverdens forskjell mellom tørreste og våteste måned.

Nærmeste flyplass for Bukittingi ligger i storbyen Padang, omtrent to timers kjøring fra Bukittingi. AirAsia har vanligvis billige billetter til/fra Kuala Lumpur, den eneste utenlandsdestinasjon fra flyplassen. Ellers er det nok av innenriksfly mellom Jakarta og Padang, samt enkelte andre byer. Søk på Momondo etter de billigste flybillettene og beste forbindelser. Hvis man befinner seg ved Toba-innsjøen må man ta buss til Bukittingi, noe som tar rundt 15 timer. Den aktuelle bussen har usedvanlig lite benplass så det blir fort en relativt ukomfortabel tur.