Når man leser en togtabell så viser den første bokstaven i tognummeret hva slags tog det er. De aller beste er G-togene som er de nyeste og raskeste høyhastighetstogene. D-togene ser ut som G-togene men går saktere. C-tog er også raske, men disse går bare på relativt korte strekninger mellom store byer som Beijing og Tianjin. K-tog er normale tog som går relativt sakte. Tog uten bokstav går enda saktere fordi de stopper på absolutt alle stasjoner.  Z-tog er nattog.

Billettprisen reflekterer hvor bra toget er. G-togene er de dyreste, mens ståplass på bokstavløst tog er svært billig. Lyntogene har bare første og andre klasse. Andre klasse er mer enn bra nok for de fleste. De normale togene har “hard seat”, “soft seat”, “hard sleeper” og “soft sleeper”. “Hard seat” høres jo forferdelig ut, men hvorfor de kalles dette er en gåte, for de er ikke noe spesielt harde. Derimot kan de ikke legges bakover. “Soft seat” er det få av. “Hard sleeper” er 6-manns sovekupe uten dør, mens “Soft sleeper” er 4-manns sovekupe hvor man også kan låse døren.

Mitt råd er å bruke G- eller D-togene hvis det er mulig. Man sparer masse tid og for nordmenn er prisen er ikke noe spesielt avskrekkende. For et innblikk i hvordan “vanlige” kinesere reiser, kan det for mange være interessant å prøve “hard seat” på en kortere strekning. Dette er forsåvidt helt kurant, som nevnt er ikke setene spesielt harde, men vognene kan være overfylte og det går vekk mye tid. Kineserne har typisk med seg store mengder mat og de slenger alt av søppel rett på gulvet etterpå. Togpersonalet går imidlertid gjennom toget med en sopelime for å rydde opp med jevne mellomrom. Desto lengre ut på landsbygda man kommer, desto mer uhygienisk vil opplevelsen være, gjerne med mye røyking og spytting rett på gulvet.

For folk på et trangt budsjett kan det være fristende å spare penger på overnatting ved å reise med nattoget. Dette er også helt kurant i alle klasser. Ulempen er at man ikke får sett noenting av landskapet man reiser gjennom.

Kjøp av togbillett pleier ikke være noe problem i de fleste land, og slik er det også i Kina. Men, i enkelte tilfeller kan det være litt mer utfordrende enn man kanskje liker. Det aller enkleste er å kjøpe togbilletten på hotellet. Veldig mange hotell av bedre standard har nemlig sitt eget reisebyrå hvor man kan bestille alt av tog, buss og flybilletter.  Med litt flaks har de også en ansatt som snakker forståelig engelsk. Backpackerhostellene er antagelig de aller enkleste stedene å få hjelp til billettkjøp på.

De fleste storbyer har dessuten forskjellige togbillettkontorer spredd rundt i byen. Her er det ofte liten kø og man slipper dermed å reise ut til togstasjonen, som ofte ikke ligger i sentrum. Det koster 5 RMB ekstra i gebyr, men det har vel de fleste råd til.

Å kjøpe billett på togstasjonen er det vanskeligste. Dersom man ikke er kommet til en av de nye stasjonene kun for lyntog, hvor det vil være tilnærmet folketomt, så vil stasjonsområdet være som en maurtue med kinesere som yrer rundt overalt. Umiddelbart kan det være vanskelig å orientere seg, men for å kjøpe billett skal du normalt ikke inn i selve stasjonsbygningen. Billettkontoret vil være i et separat rom eller bygning og vanligvis er dette godt skiltet.  Før man  stiller seg i billettkø bør man imidlertid gjøre visse forberedelser. Det er veldig viktig å vite nøyaktig hvilket tog man vil ha billett til. Å forhøre seg om rutetidene med en selger som ikke snakker et ord engelsk, samtidig som det står flere hundre kinesere og hyler og skriker til hverandre i samme rom, er ikke det enkleste man kan gjøre. Hvis man ikke har sjekket rutetidene på internett på forhånd (her er en fin reiseplanlegger), så vil det enten finnes automater med nødvendig informasjon på billettkontoret, eller henge en tavle på veggen. Det vil også være en lystavle som viser oversikt over alle togene og hvor mange ledige billetter det er i hver klasse. Denne er bare på kinesisk men er relativt enkel å finne ut av for utlendinger. Sjekk på lystavlen at det er ledige plasser på det aktuelle toget før du stiller deg i kø.

Enkelte stasjoner skal ha en “english speaking counter”, men ikke bry deg med å lete etter dette. Du har ikke bruk for det hvis du gjør som følger: Etter å ha bestemt deg for en avgang og sjekket på lystavlen at det er ledige billetter, så skriv all nødvendig info ned på en papirlapp. Få med tognummeret, destinasjon (viktig: kopier de kinesiske tegnene!) og dato. Still deg i kø, vent på tur og lever lappen i luken sammen med passet ditt. Som regel vil man kunne følge med på dataskjermen til billettselgeren og se at vedkommende finner det riktige toget. Gi tegn øyeblikkelig hvis noe er galt.

Frem til mai/juni 2011 var det også mulig å kjøpe togbilletter på noen flotte brukervennlige automater på stasjonene. Disse eksisterer ennå men kan ikke brukes av utlendinger fordi et av stegene i kjøpsprosessen er scanning av kinesisk id-kort. Automaten gjenkjenner ikke utenlandske pass, så man har ikke noe annet valg enn å kjøpe billett manuelt. (Ja, det er helt idiotisk at man må vise legitimasjon for å kjøpe billett. Offisielt er dette et tiltak som skal hindre masseoppkjøp og videresalg av billetter, men man kan jo undre seg om ikke makthaverne har andre motiver i tillegg.) Det går også an å bestille togbilletter på nettet, men den offisielle nettsiden er bare på kinesisk.

Når tiden for togreisen er kommet vil man først måtte vise billetten for å komme inn i selve stasjonsbygningen. Deretter må man gjennom en slags “sikkerhetskontroll” hvor all bagasje gjennomlyses. Dette går veldig fort for det er aldri noen som stoppes, hvis maskinen faktisk er slått på i det hele tatt. Inne på stasjonen må man følge skiltene til riktig venterom og igjen vise frem billetten for å komme inn der. Der må man så vente til noen minutter før avgang når passasjerene slippes ned på plattformen og inn på toget. Hvis man befinner seg på en lyntogstasjon (som ikke er avreisestasjonen for toget) så må man stille seg i kø til riktig vogn (godt skiltet) når man venter på plattformen.

Det er trillevognservering på alle de kinesiske togene og det er hovedsakelig svært enkle ting som selges. Kinesere flest har med seg sin egen mat (gjerne i store mengder). På lyntogene finnes det en restaurantvogn som selger svært enkle (og ikke særlig gode) varmretter. Et nyttig tips er å kjøpe en boks nudler på forhånd eller fra trillevognen. Alle tog har en kran med kokende vann som man kan tilsette og dermed få seg et enkelt måltid.

Jeg har forøvrig aldri opplevd at noen faktisk har sjekket billetten opp mot legitimasjon, men det kan tenkes at man tar stikkprøver innimellom. Ta dessuten vare på togbilletten for det er gjerne en (overfladisk) kontroll når man går ut av stasjonen etter å ha kommet frem.

Langdistansebuss
Tognettverket er riktignok stort, men dekker allikevel ikke hele Kina. I mange tilfeller er det derfor nødvendig å ta langdistansebuss for å komme frem dit man vil. Noen ganger kan til og med bussen være betydelig raskere enn toget. På mange måter er det enklere å ta buss enn å ta tog. Normalt er det nemlig ikke nødvendig å kjøpe billett lang tid i forveien (men kan selvsagt være lurt å gjøre det for sikkerhets skyld). Som regel får man plass på neste buss. Bussene plukker også opp folk langs veien. Ved kjøp av bussbillett kan man bruke samme metode som for togbillett, nemlig ved å skrive ned all relevant informasjon på en papirlapp som man leverer fra seg i billettluken.

Ulempen med langdistansebuss i Kina er at det ofte er vanskeligere å orientere seg på bussterminalen. Rutetider er ofte ikke veldig godt skiltet, og det er aldri noen informasjon på engelsk. I tillegg er stasjonene dårligere organisert, så selv etter å ha kjøpt billett kan det være vanskelig å finne den riktige bussen. Ofte står bussene et eller annet sted på en stor parkeringsplass, uten at det er mulig å se noe system. Heldigvis finnes det mange ansatte på bussterminalene som mer enn gjerne viser en utlending til riktig buss. Det holder å se litt forvirret ut eller bare vise frem billetten sin, så ordner det seg alltid.

Et annet potensielt problem med bussreiser er at i store byer er det svært mange bussterminaler. Dermed kan det være vanskelig å finne ut hvilken stasjon som er den riktige for det stedet man har tenkt å reise til. Her gjelder det å enten ha en god guidebok eller være heldig å bo på et hotell med en ansatt som snakker engelsk og kan hjelpe deg. Du kan også sjekke denne nettsiden som har en flott oversikt over rutetider for langdistansebusser i hele Kina.

De kinesiske langdistansebussene holder som regel grei standard, men har normalt ikke toalett ombord. Derfor stopper de typisk hver 2-3 time på en “rasteplass” med toaletter og spisesteder. Normalt blir man værende der 20-30 minutter.

Fly
Dersom man skal veldig langt av sted så sparer man mye tid på å ta fly. De fleste kinesiske flyselskapene eies av staten og dette er antagelig grunnen til at det ikke er så billig å fly innenriks i Kina som det burde ha vært. På den annen side er det ikke voldsomt dyrt heller, men ikke regn med å finne billetter til “Ryanair-priser”. Prisene varierer heller ikke så mye fra dag til dag, så ofte kan man kjøpe en relativt rimelig flybillett på reisedagen. Kinesiske nettsteder som elong.net og ctrip.com har oversikt over flypriser og mulighet for å bestille på nettet.  Flyselskapet Spring Airlines er Kinas eneste “billigfly”, men ekstremt billig er det dessverre ikke.

Lokaltransport (t-bane, buss, taxi)
Lokaltransport er som regel ikke noe problem i Kina. I likhet med lyntognettet er t-banenettet under kraftig utbygging i veldig mange kinesiske storbyer. Rundt 30 byer har enten allerede t-bane eller er i full gang med byggingen. Beijing og Shanghai har gigantiske nettverk som dekker det meste av byen og stadig fortsetter å vokse.

T-banene i alle byene er mistenkelig like hverandre og har svært brukervennlige automater for billettkjøp.  I Beijing og Shanghai er prisen avhengig av hvor langt man reiser, men fremdeles svært lav. Kina praktiserer et idiotisk system med scanning av all bagasje også på t-banen. Heldigvis er det aldri noen som stoppes (man kan lure på om maskinen er slått på i det hele tatt), så i praksis skaper ikke dette noen unødvendige forsinkelser.

Byer som ikke har t-bane vil til gjengjeld ha mange lokalbusser. Det kan imidlertid være vanskelig for utlendinger å orientere seg og finne den riktige bussen, men heldigvis er dette normalt ikke nødvendig heller. Den aller beste formen for lokaltransport i Kina er nemlig taxi.

Taxi er veldig billig i Kina og alle byer har et utall taxier som kjører rundt hele døgnet på jakt etter passasjerer. Dersom man er flere sammen er det ofte billigere å ta taxi enn kollektivtransport. Taxisjåfører er noen svindlere over hele verden, men situasjonen i Kina er faktisk ikke så verst. Min erfaring tilsier at det er relativt sjelden man kommer over en sjåfør som ikke vil bruke taksameteret. Et mulig unntak er taxier som står og venter utenfor steder hvor det finnes mange turister, men dersom man stopper en taxi langs gaten, er det stort sett aldri noe problem. (Hvis man kommer veldig langt bort fra de største byene så vil det nok bli vanskelig å finne en taxi med taksameter).

Prisen er normalt en fast sum for de første tre kilometerne og deretter et tillegg pr. km. Beijing og Shanghai er de dyreste byene, men man kommer de fleste steder for maksimalt 30 RMB. I andre byer kan man kjøre veldig langt for 10 RMB.

Dersom man mistenker at noe er galt, for eksempel at sjåføren kjører en lang omvei, så har jeg følgende tips:  Alle taxier har en plakat med sjåførens navn, nummer og telefonnummer til taxiselskapet hengende på dashbordet. Ved den minste antydning til problemer, så ta et bilde av denne plakaten eller noter ned nummeret slik at sjåføren ser det. Du vil garantert oppleve en umiddelbar holdningsendring til det bedre. Å bli rapportert kan medføre høye bøter for sjåføren, så bare trusselen om det vil ha stor betydning.

Kinesiske taxisjåfører kan så godt som aldri noe som helst engelsk. De skjønner utrolig nok heller ingenting av kart, ikke en gang kart på kinesisk. Ha derfor destinasjonen din skrevet ned med kinesiske tegn så sparer du mye bry, i verste fall ha telefonnummeret til hotellet skrevet ned, hvis det er dit du skal.

I neste del av denne artikkelserien ser jeg nærmere på hvordan man finner billig hotell i Kina og gi tips til bruk på kinesiske restauranter og markeder.