Reisebrev av Abdikerim Yusuf.

Den transmongolske jernbanen forbinder Moskva med Beijing via Ulanbaatar over en strekning på 7621 kilometer. Jeg hadde lenge drømt om å gjennomføre en tur langs denne legendariske jernbanestrekningen og i sommer bød endelig muligheten seg. Foranledningen var at Fotball-VM 2018 ble arrangert i Russland, og for en fotballinteressert person som meg, passet det naturligvis utmerket å kombinere togturen med å oppleve verdens største fotballturnering. Alle med kampbilletter fikk dessuten visumfri innreise til Russland, noe som reduserte kjedelig byråkrati til et minimum, så sammen med en gammel skolekamerat satte jeg i juni 2018 kursen mot St. Petersburg.

St. Petersburg er en vakker by med mye flott arkitektur. Vi bodde på Griboyedov kanal, og kunne skimte både Oppstandelseskirken og Kazan-katedralen fra hotellvinduet. Jeg vil anbefale andre besøkende å bo i nærheten av hovedgaten Nevskij Prospekt, hvor det finnes mange spisesteder og de fleste turistattraksjoner er i gåavstand. Spesielt rundt Palassplassen er det mange fine bygninger og monumenter, inkludert Eremitasjen (et gigantisk kunstmuseum) og Aleksander-søylen. Isak-katedralen er også verd et besøk, og her er det mulig å gå opp trappene til tårnet og få en flott utsikt over byen. Det skal også finnes en del attraksjoner utenfor byen, spesielt rundt Peterhof, men dette fikk vi dessverre ikke tid til å besøke. St. Petersburg er definitivt en by hvor man lett kan tilbringe mer enn tre dager og jeg ser frem til å returnere en gang i framtiden.

Etter St. Petersburg fløy vi til Moskva. Det hadde vært mulig å ta toget dit, men på grunn av Fotball-VM var alle utenom de dyreste billettene utsolgt. Dessuten var det mye rimeligere og selvsagt raskere å fly. Moskva er så stor at selv St. Petersburg virker liten i sammenligning. Vi bodde i Arbat-distriktet, Moskvas historiske sentrum, med Arbatskaya som nærmeste t-bane stasjon. T-banen i Moskva er forøvrig en opplevelse i seg selv med vakkert dekorerte stasjoner og en interessant historie. I tillegg er t-banen billigere og raskere enn taxi, så jeg anbefaler på det sterkeste å sette av litt tid til å utforske denne.

Også i Moskva ligger mange av de mest kjente landemerkene i nærheten av hverandre, blant annet Den Røde plass, Leninmausoleet og Vasilijkatedralen. Mine personlige favoritter fra byen er imidlertid de litt mindre kjente attraksjonene som Museet for den store Fedrelandskrigen (andre verdenskrig), “Fallen Monument Park” (gamle statuer fra Sovjetperioden) og Peter den store-monumentet. Det finnes også mange andre severdigheter, så i Moskva vil man definitivt ikke gå tom for ting å gjøre.

Både St. Petersburg og Moskva var naturlig nok skikkelig preget av Fotball-VM. Overalt var det supportere i landslagsdrakter og “fan parks” med storskjermer og aktiviteter, noe som virkelig bidro til skikkelig VM-stemning. For å komme inn i en “fan park” måtte man passere gjennom en  sikkerhetskontroll. Dette var ganske enkelt en metalldetektor, men enkelte utvalgte ble også kroppsvisitert. Det gikk ganske fort å behandle de store folkemengdene og jeg opplevde prosessen som helt grei. Det var en del politi og soldater på vakt rundt omkring i Moskva, spesielt på kampdager, men de fleste var ikke synlig bevæpnet og jeg opplevde dem aldri som truende eller skumle. Dette står i skarp kontrast til min opplevelse av å se Frankrike spille i Paris i Fotball-EM 2016, hvor byen var full av politibetjenter bevæpnet med maskinpistol. I Paris var politiet også tilstede på t-banen, noe jeg ikke opplevde i Moskva.

Den 26. juni så vi Danmark mot Frankrike på Luhzniki stadion. Russlands nasjonalstadion har en kapasitet på 81000 og var stedet hvor både åpningskampen og VM-finalen ble spilt. Tidligere på dagen hadde danskene nærmest tatt over området utenfor Den røde plass ved minnesmerket til Marskalk Zhukov. T-banen var imidlertid fransk territorium, og supporterene sang i rulletrappen, på plattformen, i vognen og hele veien til stadion. Offentlig transport var forøvrig gratis på kampdager for innehavere av kampbilletter, men i praksis var det ingen kontroll slik at alle med FanID-bevis kunne utnytte dette.

Sikkerhetskontrollen ved stadion var todelt. Først gikk man gjennom en kontroll hvor de sjekket FanID og billetten din (navnet på FanID og navnet registrert på billetten måtte være like), og deretter måtte man gjennom en metalldetektor slik som på flyplassen. Et litt uvanlig element var imidlertid at man ble bedt om å demonstrere at mobilen var ekte, for eksempel ved å låse den opp og sveipe en gang på skjermen. Etter dette kom man inn på området rett utenfor stadion, hvor mange sponsorer hadde satt opp båser, og hvor man kunne delta i konkurranser eller bare slappe av med noe å drikke før kampen. For å komme inn på selve stadionanlegget måtte FanID og billetten sjekkes en siste gang. Så var det tid for kamp! Vi hadde “gleden” av å se det eneste 0-0 oppgjøret i hele turneringen, men vi satt i hvert fall nær danskene som lagde masse liv gjennom hele kampen. Alt i alt ble det en flott opplevelse, og dersom vi hadde hatt mer tid, så hadde vi gjerne sett en kamp til.

På Jaroslavskij-stasjonen i Moskva begynte endelig den store togreisen. Det er mange måter å kjøpe billetter til den transsibirske eller transmongolske jernbanen. En nyttig kilde som jeg brukte er www.seat61.com, som har en svært detaljert guide til alt som har med denne togreisen å gjøre. Selve togene har varierende kvalitet og de går kun et begrenset antall ganger i uken, typisk med avreise sent på kvelden. Det er viktig å planlegge litt på forhånd slik at man får lagt opp en best mulig reiseplan.

Vi bestemte oss for å ta tre stopp underveis: Jekaterinburg, Irkutsk og Ulaanbaatar (ofte stavet Ulan-Bator). Vi bestilte billetter på andre klasse, hvilket innebar å sove i en firemannsskupe. Toget fra Moskva hadde Vladivostok som endestasjon, og det var veldig få utlendinger å se på toget. Dessverre snakker de færreste russere engelsk så det er relativt vanskelig å kommunisere med andre passasjerer. Vi delte kupe med et eldre russisk par som var hyggelige, til tross for den betydelige språkbarrieren. Jeg prøvde meg frem med de få russiske ordene jeg hadde lært meg, noe som virket å bli satt pris på av de russerne jeg møtte. Jeg anbefaler å ta med en russisk ordbok eller å laste ned en russisk språkapp til mobilen. Det kan også være en god ide å lære seg det kyrilliske alfabetet. Selv om man fremdeles ikke forstår det russiske språket, så blir man da i stand til å lese alle russiske skilt, for eksempel destinasjonene til tog og busser. Det kyrilliske alfabetet har mye til felles med det latinske alfabetet og kan læres på en times tid.

Etter omkring 30 timer på toget kom vi til Jekaterinburg. Byen ligger på Østsiden av Uralfjellene ved elva Iset, og er en fin by med mange karakteristiske bygninger. Den mest interessante severdigheten er nok Blodskirken, som ble reist på stedet hvor Tsar Nikolaj II og hans familie ble drept av bolsjevikene. Hvis du er glad i å utforske til fots, så anbefaler jeg å følge Ekaterinburg Red Line. Dette er en 5.5 km lang turistløype rundt byen, hvor 35 av de «beste» severdighetene er merket av. Hvert av stoppene har et skilt og en QR-kode som linker til en lydfil (russisk eller engelsk) og gir informasjon om det aktuelle stedet. Løypen heter Red Line fordi den er markert med en rød strek på fortauet, slik at det er umulig å gå seg vill. Ellers så kan jeg anbefale å ta turen opp til toppen av skyskraperen “Visotskij business center”. Fra den 360 graders observasjonsplattformen har man panoramautsikt over hele byen.

Et fascinerende sidespor som vi utforsket i Jekaterinburg var Shirokorechenskoe gravlund. Mange av Jekaterinburgs kjente mennesker er gravlagt her, inkludert flere beryktede gangstere. Etter kommunismens fall og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, så var overgangen til kapitalisme svært kaotisk. Dette ble utnyttet av kriminelle organisasjoner til å ta over tidligere statseide fabrikker og andre bedrifter. I Jekaterinburg resulterte rivaliseringen mellom gjengene i en blodig bandekrig mellom Uralmash-gjengen og Central-gjengen, helt frem til 2000-tallet. Mange av de døde fra den konflikten er begravet på Shirokorechenskoe gravlund, og gravsteinene deres er ofte litt av et syn med «life-size» lasergraveringer av de avdøde og eiendelene deres. Medlemmer av samme gjeng er begravet ved siden av hverandre, og det er sitteplasser rundt mange av gravene. Noen av gravsteinene har også beskrivelser av avdødes spesielle egenskaper, for eksempel «ekspert i knivkasting» eller «dødelige slåssferdigheter»!

Etter to dager i Jekaterinburg hoppet vi på neste tog og omtrent 49 timer senere var vi fremme i Irkutsk, en av de største byene i Sibir. Vi tilbragte en snau time her før vi tok en buss syv timer til Olkhon, som er den største øya i Bajkalsjøen. På Olkhon besøkte vi Sjamanklippen, de nordlige klippene og tok en båttur ved solnedgang. Det er nærmest ingen asfalterte veier på Olkhon, og reiseoperatørene er store tilhengere av det russiske kjøretøyet UAZ-452, også kjent som Bukhanka. Dette er en svært pålitelig bil, men dessverre er den like ubehagelig som den er pålitelig. Olkhon var for meg en av høydepunktene på hele turen og er absolutt verdt den lange bussturen. Etter et par dager på Olkhon var det tilbake til Irkutsk. Vi utforsket byen til fots i et par timer, men det regnet en del og vi benyttet heller muligheten til å slappe av på vandrerhjemmet.

Neste morgen tok vi toget åtte minutter over åtte til Ulaanbaatar (også skrevet Ulan-Bator), hovedstaden i Mongolia. Turen tok omtrent 23 timer, og ombord var det langt flere utlendinger enn på de tidligere togene, noe som ga denne delen av reisen en mer internasjonal følelse. Togruten går rundt sør-spissen av Bajkalsjøen og er en av vakreste strekningene på hele reisen. Toget stoppet i flere timer på grensen til Mongolia, hvor vi først ble sjekket av russisk grensekontroll og deretter av mongolsk grensekontroll. Russerne sjekket oss spesielt grundig, blant annet med hunder, og vi måtte ut av kupeen tre ganger under kontrollene. Dette var litt slitsomt i og med at det skjedde midt på natten, men ellers var det en smertefri opplevelse. Etterhvert begynte toget å bevege seg og vi la oss til å sove. Vi våknet opp til et skikkelig steppelandskap og flokker med dyr.

Mongolia er et stort land med en liten befolkning og hvor omtrent 45 % av innbyggerne bor i hovedstaden Ulaanbaatar. Det er mulig å se det beste Ulaanbaatar har å tilby på noen få dager. Høydepunktene for oss inkluderte Tumen Ekh ensemblet, en gruppe artister som fremførte tradisjonell mongolsk sang og dans, Sukhbaatar-plassen og Choijin Lama templet. I nærheten av Sukhbaatar-plassen finnes forøvrig en restaurant som heter Modern Nomads 2, hvor det serveres tradisjonell mongolsk mat. Her fikk vi prøve oss på geitehode, som faktisk ikke smakte like ille som det høres ut. Mongolene har dessverre ikke en vegetarvennlig diett, men kjøttspisere anbefales i hvert fall å prøve ut denne restauranten. Til sist så vil jeg anbefale å besøke den gigantiske Djengis Khan-rytterstatuen som ligger omtrent 50 km utenfor Ulaanbaatar.

Turister til Mongolia kommer først og fremst for å oppleve flott natur og den unike kulturen. Vanligvis benytter man seg av en organisert tur rundt landet med sjåfør og engelsktalende guide. Disse turene kan vare fra en dag til flere uker. Man kan også bestille private rundturer, men desto større gruppen er desto lavere blir prisen per person. Prisnivået ligger typisk på mellom 60-90 USD per dag per deltager. De fleste reiseoperatørene er enten knyttet til eller driver selv hoteller og vandrerhjem. Opplegget er normalt fleksibelt og kan tilpasses turistenes egne ønsker og behov.

Et annet alternativ er å leie sjåfør og selv bestemme hvilke steder man ønsker å besøke. Dere må da bli enige om hva som inngår i dagsatsen, for eksempel bensin, overnatting, mat etc. På tur utenfor Ulaanbaatar bor man vanligvis hos en nomadefamilie i en ger (også kalt jurt), hvilket er tradisjonelle mongolske telt. Familien man besøker har ofte en egen ger kun for gjester. På turer langt ut på steppen så sover man i egne telt eller i bilen. Din engelsktalende guide forbereder maten, men her er det selvsagt muligheter for å hjelpe til.

Vi hadde kun fem dager til rådighet, og bestemte oss for å benytte en reiseoperatør og holde oss i sentral-Mongolia. Hovedgrunnen til dette var muligheten for å oppleve en tradisjonell Naadam-festival hvor deltagere konkurrer i bryting, ridning og bueskyting. Den meste kjente av disse festivalene skjer i hovedstaden rundt 11-13. juli, men det avholdes mange lokale festivaler over hele landet i ukene før. Selv om festivalen i Ulaanbaatar samler noen av de beste utøverne i landet, så opplever de fleste festivalene i distriktene som mer autentiske. Vi satset på å se en av disse, men var dessverre veldig uheldige siden det herjet en sykdom blant dyrene på gårdene i området, slik at vi ikke fikk observert en fullendt festival. Til gjengjeld fikk vi prøvd oss på både bueskyting og hesteridning hos en av familiene vi besøkte. Jeg vil våge påstanden at den beste tiden å besøke Mongolia er på sommeren, og spesielt de første ukene i juli hvor man kan få med seg en Naadam-festival.

Etter åtte dager i Mongolia var det på tide å reise videre til siste stopp på turen, Beijing. Jeg hadde søkt visum til Kina flere uker før avreise fra Norge og forventet at dette skulle være en formalitet å få innvilget. Av ukjent grunn fikk jeg imidlertid aldri svar på søknaden min, selv om jeg hadde fulgt alle prosedyrer til punkt og prikke. De ansatte på det kinesiske konsulatet i Oslo hadde ingen forklaring på hvorfor det tok så lang tid, men hevdet å vente på klarsignal fra Beijing til å utstede visumet. Dagen før avreise til Russland så jeg ingen annen mulighet enn å trekke visumsøknaden for å få tilbake passet mitt. Det er uklart om dette indikerer en strengere visumpraksis for nordmenn generelt, eller om jeg bare var uheldig, men jeg anbefaler i hvert fall alle om å være tidlig ute med å søke visum til Kina. Jeg anbefaler også å bestille reisen først gjennom en reiseoperatør, eller å bestille flybilletter og hotell som er refunderbare, i tilfelle du får vansker med visumprosessen.

Hvis du allerede er på reisefot og ikke har anledning til å søke visum i Norge/ ditt hjemland, så er det mulig å søke om visum til Kina i Russland og Mongolia (og sikkert i andre land). For meg virket det imidlertid ikke, men i teorien skal det la seg gjøre. Det manglende kinesiske visumet skapte store problemer for meg siden jeg hadde bestilt flybillett fra Beijing hjem til Norge, men nå tilsynelatende ikke var velkommen i Kina. Dermed fikk jeg ikke avsluttet den store togreisen slik som jeg hadde ønsket.

Et mulig alternativ var å kjøpe ny flybillett hjem fra Ulaanbaatar, men dette var vanvittig dyrt. Heldigvis oppdaget jeg at det faktisk er mulig å reise til Kina uten visum. I følge en lite kjent regel, så slipper man nemlig inn uten visum dersom man kan vise til utreise fra Kina innen et døgn etter ankomst (I praksis kan man være litt lenger enn et døgn, siden de begynner å telle tiden fra midnatt på ankomstdagen). Jeg bestilte derfor en relativt rimelig flybillett fra Ulaanbaatar til Beijing med ankomst rundt kl. 20. Flyet mitt hjem til Norge var kl. 8 på morgenen dagen etter. Jeg var dessuten heldig og fikk refundert det meste av billettprisen for togbilletten mellom Ulaanbaatar og Beijing.

Når man ankommer Beijing uten visum, så følger man skiltene til grensekontrollen og fyller ut et ankomstkort ved skranken merket, «transit without visa/ visa-on-arrival», for deretter å stille seg i kø for den vanlige passkontrollen. Grensekontrollen gikk helt smertefritt for min del. Det første jeg la merke til allerede inne på flyplassen var hvor varmt og fuktig Beijing var i forhold til Ulaanbaatar. Jeg hentet bagasjen min og tok flytoget til Dongzhimen stasjonen. Etter en time med halvveis vill vandring fant jeg endelig frem til vandrehjemmet jeg hadde bestilt. Jeg tok meg en dusj og så på VM-finalen sammen med de koselige eierne og noen hyggelige gjester. Det ble ikke tid til å utforske Beijing, men jeg fikk i det minste sett VM-finalen som planlagt. Selv om jeg ikke er en fan av kinesisk byråkrati (hvem er?), så håper jeg å få muligheten til å besøke dette spesielle landet engang i framtiden. Men jeg tror ikke jeg kommer til å besøke konsulatet på Vinderen med det første.