Gallipoli er en halvøy i den europeiske delen av Tyrkia, rett vest for Dardanellene, et smalt stred som definerer grensen mellom Europa og Asia. Halvøya har både strender og fint landskap, men er mest kjent for et brutalt slag som fant sted under første verdenskrig. Kampene er behørig markert med monumenter, minnesmerker og museum, noe som gjør Gallipoli til et svært interessant sted å besøke for historieinteresserte.
Under første verdenskrig var Storbritannia, Frankrike og Russland (Trippelententen) på lag mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia (Trippelalliansen). Russland hadde liten industriell produksjon og var avhengig av å få tilsendt våpen og annet krigsmateriell fra Storbritannia og Frankrike for å kunne kjempe på østfronten. Siden landveien var blokkert måtte forsyningene fraktes sjøveien via Dardanellene, noe som ble problematisk da det ottomanske riket gikk inn i krigen på Trippelalliansens side og stengte stredet.
Etter et mislykket forsøk på å trenge gjennom Dardanellene med kun marinen, innså daværende marineminister Winston Churchill at det var nødvendig å eliminere de tyrkiske kanonstillingene på land. Derfor planla Storbritannia en invasjon av Gallipoli med start 25. april 1915. Med seg hadde britene blant annet franske, australske og new zealandske soldater (ANZAC – Australia and New Zealand Army Corps). Invasjonen skulle imidlertid vise seg å bli en fullstendig fiasko.
Styrkene gikk i land på to forskjellige steder: briter og franskmenn på Kapp Helles helt i sør, og Anzac-korpset på vestkysten omtrent 20 kilometer nordover. Egentlig skulle sistnevnte settes i land på Brighton Beach, hvorfra de kunne ha krysset halvøya gjennom en flat dal. Men ved en feiltagelse endte de opp i Ari Burnu (Anzac Cove), to kilometer lenger nord, hvor det var nødvendig å klatre opp bratte fjellsider for å komme seg videre. De allierte styrkene klarte aldri å få kontroll over høydene og etter hvert utviklet kampene seg til en skyttergravskrig med enkelte mislykkede forsøk på å bryte gjennom linjene.
Etter 8 måneder og nesten 60 000 døde trakk de allierte seg tilbake i stillhet. Den totale fiaskoen førte i Storbritannia til at Churchill måtte gå av som minister (men han skulle senere kom sterkt tilbake i politikken under andre verdenskrig). I Australia og New Zealand førte de store tapene til selvransakelse og flere begynte å spørre seg om det britiske imperiet virkelig var verd å kjempe for. Gallipolislaget sies å derfor være begynnelsen på deres nasjonale selvbevissthet, og 25. april hvert år feirer de to landene Anzac Day til minne om slaget og sine falne soldater.
For det ottomanske riket hadde seieren enorm betydning. Etter å ha ligget teknologisk langt bak vesten, var det for “Europas syke mann” en kjærkommen avveksling å faktisk vinne et slag. Den unge offiseren Mustafa Kemal (senere kjent som Atatürk), som var sentral i å slå tilbake invasjonen, vokste dessuten frem som folkehelt i ettertid. Populariteten gjorde at han senere kunne ta makten, grunnlegge den tyrkiske republikken og bli Tyrkias første president.
I dag er Gallipolihalvøya en fredelig plett dekket med furutrær, blomster og strender. Bare de over 80 monumentene og krigsgravstedene (både for de allierte og tyrkerne) vitner om fortidens brutale krigshandlinger. Minnestedene ligger essensielt klumpet sammen rundt de to landgangsstedene, igjen en påminnelse om de alliertes beskjedne fremrykning. De korte avstandene gjør det enkelt for turister å besøke flere av minnestedene, men uten personlig tilknytning til slaget vil man trolig fort gå lei hvis man forsøker å se alt sammen. Derfor kan det være lurt å konsentrere seg om enten den nordlige delen eller sørlige delen.
Det er naturlig å begynne med det nylig oppgraderte Krigsmuseet i Kabatepe. Dette moderne museet har flotte utstillinger som gir en historisk innføring sett fra både de alliertes og tyrkernes perspektiv. Rett ved museet ligger Brighton beach, det planlagte landgangsstedet for de allierte styrkene. Det er verd å merke seg hvor lett terrenget er sammenlignet med i Anzac Cove, hvor de faktisk ble satt i land. (Nå var selvsagt tyrkerne klar over dette og Brighton Beach var derfor bedre bevoktet, så det er ikke innlysende at en landgang her hadde vært bedre.)
Ved ankomst til Anzac Cove skjønner man fort at soldatene hadde en meget vanskelig oppgave. Oppstigningen ser tung ut i seg selv, og blir ikke noe enklere av å frakte tungt materiell under kontinuerlig beskytning fra bakketoppen. Nedenfra bør man særlig legge merke til fjellformasjonen som (av naturlige årsaker) kalles Sfinxen. Denne var et viktig landemerke for soldatene og er lett gjenkjennelig på gamle fotografier fra krigen.
Flere krigsgravplasser ligger langs stranden, men mest rørende er nok den fredelige Ari Burnu gravplassen med sin flotte plassering under et tre. På en stor minnestein er det hogget inn et forsonende sitat fra Atatürk (dog det er uklart om han faktisk har sagt det). Ved et annet minnesmerke i nærheten utføres det hver 25. april en seremoni til minne om Anzac-troppene.
Anzac-troppene klarte etter hvert å innta noen av platåene som kan skimtes nedenfra. Ved Lone Pine var det spesielt harde kamper og området ble vunnet, tapt og gjenvunnet flere ganger før australske soldater til slutt klarte å holde stillingen. Navnet kommer av et enslig furutre som stod der ved kampenes begynnelse. Den nåværende gravplassen er nok et rolig og fredelig, men gripende sted. Furutreet som står der i dag er ikke i slekt med det opprinnelige treet, men i Australia har det blitt plantet flere “etterkommere” fra frø som en av soldatene tok med seg hjem.
Rett nord for Lone Pine ligger Johnston’s Jolly, åsted for et av de mest brutale slagene på Gallipoli. Etter at Anzac-korpset hadde fått fotfeste og gravd seg ned i skyttergraver, prøvde nemlig tyrkerne å storme dem i et stort motangrep. Det burde de ikke ha gjort for soldatene i skyttergravene plaffet dem ned i hopetall. Til slutt lå det rundt 3000 døde tyrkere og råtnet på slagmarken, mens de allierte hadde mistet bare 160 mann. I dag finnes en krigsgravplass for australske soldater på andre siden av veien fra skyttergravene.
Bare noen hundre meter fra Johnston’s Jolly ligger en gravplass og minnesmerke for det 57. ottomanske regiment. Det var disse som, under ledelse av Mustafa Kemal, klarte å stoppe de alliertes fremrykning den første dagen. Mange av de tyrkiske soldatene ønsket riktignok å trekke seg tilbake etter å ha gått tomme for ammunisjon, men Mustafa Kemal beordret dem til å bli værende. “Jeg beordrer dere ikke til å kjempe, men til å dø”, lød hans berømte ord. Tanken hans var at de allierte ville bruke tid på å drepe alle sammen, noe som tyrkerne kunne utnytte til å få inn forsterkninger. Dette høres kanskje ikke spesielt sympatisk ut, og var en voldsom gambling av Mustafa Kemal, men taktikken lyktes og avgjorde trolig hele slaget. For når tyrkerne la seg ned for å slåss, så stoppet de allierte fremrykningen sin og de tyrkiske forsterkningene rakk frem i tide.
I nærheten ligger toppen Chunuk Bair som soldater fra New Zealand klarte å innta i august 1915. Gleden ble imidlertid kortvarig da styrkerne til Mustafa Kemal gikk til motangrep, gjenerobret bakketoppen og klarte å holde posisjonen. I dag finnes et minnesmerke og en gravplass for de new zealandske soldatene på Chunuk Bair, i tillegg til en stor statue av Mustafa Kemal. Fra toppen er det flott utsikt i alle retninger og man skjønner at høyden var strategisk viktig.
Det finnes ingen offentlig transport til krigsminnene på Gallipoli, så i praksis må man enten ha egen bil eller besøke på guidet tur. De beste utgangspunktene er byen Eceabat, på østkysten av halvøya, eller Çanakkale, en litt større universitetsby, en kort ferjetur over Dardanellene. Fra Çanakkale kan jeg sterkt anbefale selskapet Hassle Free Tours som tilbyr grundige dagsturer for ca 40 euro, inkludert en fyldig lunsj. I selve Çanakkale bør man dessuten få med seg marinemuseet, i en gammel festning, for ytterligere informasjon om slaget. Gallipoli kan faktisk også besøkes på dagstur fra Istanbul, men jeg anbefaler det ikke. Det er tross alt 4 timers kjøring hver vei fra Istanbul til Gallipoli.
Turister som besøker Gallipoli på egen hånd bør lese seg opp på første verdenskrig og Gallipoli på forhånd. Uten nødvendig bakgrunnsinformasjon blir det vanskelig å få mye mening i besøket, selv om krigsmuseet i Kabatepe er til hjelp. På nettet finnes mye bra informasjon, for eksempel i Wikipedia (som imidlertid ofte er blokkert i Tyrkia). Men enda bedre er den australske Anzac-portalen, et nettsted som virkelig er en gullgruve for de som ønsker å fordype seg i historien. Blant annet skisseres en interessant gåtur mellom mange av minnesmerkene, med tilhørende audioguide som kan lastes ned til mobilen.