Lalibela er en fjellandsby i Etiopia, omtrent 640 kilometer nord for hovedstaden Addis Abeba. Byen er mest kjent for sine kirker som er hogget ut av fjellet, noe som naturlig nok har fått Lalibela inn på Unescos verdensarvliste. Men i tillegg er Lalibela omringet av vakker natur og er et flott sted å gå både korte og lengre fjellturer.

En av klippekirkene

Etiopia er verdens andre kristne land (etter Armenia) og har dermed en lang kristen tradisjon. Angivelig har landet faktisk den sagnomsuste Paktens ark i sin besittelse (i en kirke i byen Aksum). Lalibela var hovedstaden for Zagwe-dynastiet i en periode fra 1100-tallet og det var på den tiden, under Kong Lalibela, at klippekirkene ble bygget. Navnet Lalibela betyr “honningspiser” og skyldes at kongen som spebarn ble omringet av en bisverm uten å bli skadet, noe moren tolket som et tegn på en stor fremtid.

En annen klippekirke

Kong Lalibela skal ha oppholdt seg en tid i Jerusalem og vært dypt fascinert av den hellige byen. Fra 1187 kom imidlertid Jerusalem under muslimsk kontroll og byens kristne fremtid var svært usikker. Lalibela bestemte seg derfor angivelig for å lage et nytt Jerusalem i Etiopia, noe som også ville gi etiopiske pilegrimer en kortere og tryggere reisevei. I dag er fremdeles Lalibela et viktig pilegrimsmål, dog hovedsaklig for etiopiere, og byen regnes som Etiopias nest helligste by etter Aksum.

Takmaleri inne i en av kirkene

Ingen vet nøyaktig når klippekirkene ble hogget ut, men mytene sier at det skal ha skjedd i løpet av en periode på bare 23 år. Historikerne tror imidlertid at det tok lengre tid og det spekuleres også i om kirkene opprinnelig hadde et annet bruksområde. Uansett er det imponerende stykke arbeid, spesielt når man tenker på at kirkene er hogget ut av fjellet med simple redskaper som hammer og meisel. Man gikk frem ved å først hogge seg nedover i fjellet og lage en stor “kloss”, for deretter å hule ut denne for å lage kirkens rom. En av årsakene til denne byggemetoden skal ha vært at kirkene ville være tilnærmet umulige for eventuelle muslimske inntrengere å ødelegge.

Inne i en av kirkene

I Lalibela finnes det totalt 11 slike klippekirker, alle rett i nærheten av hverandre, og i tillegg finnes det flere litt utenfor byen. For beskyttelse mot vær og vind har Unesco bygget tak over de fleste kirkene, noe som ødelegger litt av helhetsinntrykket, men som helt sikkert er fornuftig. Man ser også lett at det har blitt gjort en del restaurasjon på flere av kirkene. Den mest kjente kirken er Bet Giyorgis (St. Georgs hus), formet som et gresk kors, som også er den eneste uten kunstig tak, og dermed den mest fotogene.  

Bet Giyorgis, den mest kjente kirken

Etiopierne har skjønt at det er penger å tjene på kirkene og turister må derfor betale for å komme inn på området. Inngangsbilletten er faktisk svindyr, hele 50 amerikanske dollar (for tiden rundt 400 kroner – kan betales i lokal etiopisk valuta). Billetten inkluderer en kort omvisning i et ganske uinteressant museum, men er i det minste gyldig i 5 dager. Som vanlig i Etiopia bruker man ikke ferdigtrykkede billetter, men fyller heller ut et større skjema som besøkende må bære med seg. Det er ingen inngangskontroll til kirkene, men det sitter vakter rundtomkring som av og til ber om å få se skjemaet.

Bet Giyorgis fra en annen vinkel

Kirkene kan besøkes på egen hånd, men hvis man har mer enn helt overfladisk interesse, så kan det være nyttig med en guide som kan sette det hele inn i en historisk ramme. Informasjonen i reiseguider som Lonely Planet er strengt tatt helt utilstrekkelig til å få noe særlig utbytte av besøket (Bradt Guide er noe bedre). Ved billettkontoret kan man leie en guide, men det er trolig at man allerede ved innsjekking på hotellet, eller ankomst til byen, har blitt satt i kontakt med potensielle guider. Honoraret kan det forhandles om, men det vil ligge i størrelsesorden fra 150 kroner og oppover. Normalt (gitt at guiden er god) er det vel verd pengene.

Nok en klippekirke

De 11 kirkene ligger tett inntil hverandre og området er ikke større enn at man kan rekke over alle kirkene på et par timer hvis man har hastverk. De er åpne klokken 8-12 og 14-17. Med guidet omvisning tar det typisk 1 dag å få med seg alt. Da tar man for seg halvparten av kirkene på formiddagen og resten på ettermiddagen. En god strategi er å først besøke kirkene med en guide for å få den nødvendige informasjonen, for deretter å komme tilbake på egen hånd og bare nyte atmosfæren. Alle kirkene er i aktiv bruk. Gudstjenesten foregår fra lørdag kveld og frem til søndag morgen og da vil man høre nesten kontinuerlig sang fra kirkene. Mange av innbyggerne kler seg dessuten i hvite kjortler og samles i og utenfor kirkene på denne tiden, et meget spesielt syn.

Unesco har bygget beskyttende tak over de fleste kirkene

Utenom kirkene er Lalibelas eneste andre attraksjon det store lørdagsmarkedet hvor folk kommer fra hele regionen for å selge produktene sine. Dersom man har sansen for markeder, er det absolutt et interessant og fargerikt syn. Men dyrevenner bør holde seg unna dyremarkedet, for behandlingen som mange av dyrene utsettes for vil jeg karakterisere som dyremishandling.

Lørdagsmarkedet i Lalibela

Lalibela ligger imidlertid på 2600 meters høyde og er omgitt av spektakulær natur. Simien Mountains er det mest kjente turområdet i Etiopia, men landskapet er ikke mye dårligere rundt Lalibela og turgåing er mye enklere og billigere. En grei dagstur tur/retur til Hudad Lodge som ligger på et stort platå på ca 3300 meter. Der har de en enkel restaurant hvor man kan spise et greit måltid før man returnerer til byen. Det er også mulig med fjellturer over flere dager, men da må man ha med seg sin egen proviant, og det er antagelig enklest å la en guide eller et selskap organisere turen for seg.

Fjelltur utenfor Lalibela

Selve byen Lalibela er et møkkasted og kan minne om en stor slum, med enkelte hoteller og finere bygninger innimellom. Byen blir enda vanskeligere å tolerere på grunn av den konstante trakasseringen man utsettes for fra nesten samtlige lokale innbyggere under 25 år. Disse er utvilsomt de mest masete, gnålete og innpåslitne menneskene i hele Etiopia. En utlending som går alene på gaten kan ikke forvente ett øyeblikks fred, men vil hele tiden høre tilrop av typen “Hello, Hello money, Hello, Hello pen, Hello money, Hello”. Spesielt slitsomme er grupper av barn som morer seg med å følge etter utlendinger og gnåle om “Hello, Hello money”. Den initielle sympatien med de fattige innbyggerne går fort over til en følelse av at fattigdommen er vel fortjent, for til slutt å ende opp i irritasjon over at de faktisk har penger nok til å holde seg i live.

Landskap utenfor Lalibela

Et interessant fenomen i Lalibela, som også kan sees i resten av Etiopia og faktisk hele Afrika, er hvordan Kina jobber med å utbedre infrastrukturen. I Lalibela pågår det store arbeider, blant annet med å lage nye veier. (Hovedgaten gjennom byen er i dag ikke en gang asfaltert). I utkanten av byen ligger en stor leir for kinesiske arbeidere. Arbeidet Kina gjør vil åpenbart komme de lokale innbyggerne til gode, men mange bekymrer seg over at Etiopia kan ende opp i et avhengighetsforhold til en totalitær stormakt, noe som kan skape problemer på lang sikt. Det er faktisk en parallell her til folks privatøkonomi. Opptak av lån, kan være nyttig for å finansiere investeringer, men samtidig blir man underlagt bankens betingelser. Ved å misligholde lånet, risikerer man å pådra seg betalingsanmerkninger og fullstendig miste sin handlefrihet.

Sentrum av Lalibela

Lalibela har hoteller i alle prisklasser. Honey Land Hotel er et bra alternativ for de som vil ha god standard, men samtidig ikke betale for mye. Her får man fine rom fra ca. 29$. Sjekk ellers priser hos Agoda. Merk at ved større høytider så kommer mange turister og pilegrimer til byen og det kan være vanskelig å finne et sted å bo.