Meknes er en gammel keiserby i Marokko og en av landets viktigste attraksjoner. Byen mottar imidlertid langt færre besøkende enn andre keiserbyer som Marrakesh og Fes, noe som har medført at Meknes delvis er fri for mange av irritasjonsmomentene i disse byene. Til Marokko å være er det derfor relativt behagelig å besøke Meknès som turist, samtidig som byen inneholder mye interessant å se.

Meknes ligger forholdsvis langt nord i Marokko, mellom Rabat og Fes, og har i dag rundt 650 000 innbyggere. Den ble grunnlagt på 1000-tallet, men det var først rundt 600 år senere at den skulle oppleve sin gullalder. I 1666 gjorde nemlig Moulay Ismail byen til hovedstad etter å ha samlet landet og kjempet mot både tyrkere, spanjoler og engelskmenn. Ismail var den andre sultanen av det såkalte Alaouite-dynastiet, en slekt som hevder å nedstamme fra profeten Muhammed og som fremdeles har makten i Marokko. Etter å ha kommet til makten startet Ismail en storstilt utbygging av Meknes. Det ble oppført både palasser, moskeer, hager, bymur og porter i en blanding av spansk og maurisk stil.

Ismail er nasjonalhelt i Marokko, men var utvilsomt en brutal og blodtørstig keiser. Mye av byggevirksomheten hans ble utført av slaver, spesielt store mengder hvite kristne europeere som hadde blitt fanget på sjøen. Slavene ble enten arbeidet i hjel eller satt fri for høye løsepenger, slik at keiseren fikk en kjærkommen ekstrainntekt. Ismail var forøvrig usedvanlig viril og fikk over 800 barn (riktignok med mange forskjellige kvinner, men trolig verdensrekord allikevel). Allikevel døde han uten en klar tronarving slik at barna måtte slåss innbyrdes om makten og det tok lang tid før det var ro i landet. Storhetstiden til Meknes tok uansett slutt i 1755 da den fikk store ødeleggelser i et jordskjelv (forøvrig samme jordskjelv som la Lisboa fullstendig i ruiner). I stedet for å gjenoppbygge byen ble hovedstaden flyttet til Marrakesh og først i den senere tid har man gjort omfattende restaureringsarbeid av Meknes.

Dagens Meknes kan nesten oppfattes som tre separate byer. Innenfor den gamle bymuren fra Ismails tid ligger kasbahen (keiserens område) og medinaen (gamlebyen, for vanlige folk), mens et lite stykke unna finner vi den moderne bydelen (Ville Nouvelle) fra den franske koloniperioden. Kasbahen består av et stort palassområde, hvor turister har begrenset adgang, mens medinaen karakteriseres av trange og labyrintaktige gater som er typisk for marokkanske gamlebyer. Bussterminalen og togstasjonen befinner seg i Ville Nouvelle, som ellers ikke har noen spesielle severdigheter.

Bindeleddet mellom medinaen og kasbahen er det store torget Place el-Hedim. På Ismails tid ble plassen brukt til kongelige kunngjøringer og offentlige henrettelser, mens den nå preges mest av uterestauranter, juiceboder, selgere og et livlig folkeliv. Torget er et fint sted for å slappe av på et av spisestedene og følge med på dagliglivet. Særlig på kvelden kommer torget til liv og det er musikk, slangetemmere og mange andre slags artister. I motsetning til det mye større torget, Jamaa el-Fnaa, i Marrakesh blir man i liten grad utsatt for mas og gnål fra tvilsomme personer.

På den ene siden av torget ligger begynnelsen på kasbahen, hvor turister dessverre bare har adgang til en liten del. Den mest imponerende porten i Marokko, Bab el-Mansour, markerer overgangen mellom medinaen og palassområdet. Porten er meget fint utsmykket og verd å studere i detalj. Faktisk ble hele Place el-Hedim konstruert nettopp for at folk skulle få god plass til nettopp dette. Bak porten åpenbarer det seg et nytt stort åpent torg, Place Lalla Aouda. Her gjennomførte Ismail oppstilling og inspeksjon av sin “svarte vaktstyrke”. Han stolte nemlig ikke på berbere og arabere som han fryktet kunne ha lojalitet til lokale stammer. Mesteparten av vaktstyrken og hæren hans var derfor basert på afrikanske slaver som ble plassert i spesielle kolonier for å formere seg og produsere gode tjenere og soldater. Place Lalla Aouda er ganske rolig og fredelig sammenlignet med Place el-Hebdim. Deler av plassen er litt hageaktig, med en del benker plassert ut, men mangelen på skygge gjør at det ikke er noe perfekt sted for avslapning på dagtid.

Rett rundt hjørnet finnes Koubbat as-Sufara, en relativt beskjeden bygning som ble brukt til mottagelser, ofte av utlendinger som kom for å kjøpe fri europeiske slaver. Under bygget finnes et nettverk av rom og tunneller hvor de hvite slavene skal ha blitt oppbevart. Ikke noe trivelig sted, men strengt tatt ikke allverdens interessant å besøke heller. Mer spennende er mausoleet til selveste Moulay Ismail som ligger rett oppe i gaten. Inngangen er fint dekorert men ellers er mausoleet kanskje mindre ekstravagant enn forventet. På innsiden finnes en blanding av åpne gårdsplasser og rom dekorert med keramiske fliser og typisk islamske mønstre. Stemningen er ganske fredfull selv om det kan komme mange turister på besøk. Helt innerst ligger selve graven, men den får ikke turister lov til å gå bort til. Mausoleet skal nå dessverre være stengt for oppussing frem til 2018.

Store deler av kasbahen består av en stor golfbane og et palassområde med hager. Dette er kongen av Marokkos private område, og selv om han nesten aldri kommer til Meknes, så er det umulig for vanlige folk å besøke. Turister slipper imidlertid inn på Heri es-Souani, den keiserlige låven og stallen, hvor det i glansdagene skal ha vært mat og husly for over 12000 hester. Dette ligger helt i utkanten av keiserens område, og gåturen dit er ganske lang og kjedelig, så på varme dager kan man vurdere å ta taxi eller hest og kjerre fra Place el-Hedim. Vel fremme har man imidlertid muligheten til å slappe litt av i parken tilhørende det kunstige Agdal vannreservoaret.

Resten av severdighetene i Meknes befinner seg inne i selve medinaen, som også er en attraksjon i seg selv. Det uoversiktlige gatenettet gjør det vanskelig å orientere seg, og det skal godt gjøres å ikke å gå seg vill på et eller annet tidspunkt. Merkelig nok dekkes ikke medinaen av Google Maps, så turister må stole på sin egen retningssans, noe som da også er mye av moroa. Medinaen er imidlertid betydelig mindre enn tilsvarende områder i Fes og Marrakesh, så man finner alltid frem til slutt. Dessuten er det relativt lite mas fra såkalte “guider” slik at turister i stor grad får gå i fred. Når det er sagt, så skal man ikke overdrive idyllen for medinaen er delvis forsøplet og illeluktende.

Rett over Place El-Hedim finner vi et av Marokkos fremste museer: Dar Jamai. Det er en gammel riad (tradisjonelt marokkansk hus) som er gjort om til etnografisk museum. Her stilles det ut både marokkansk keramikk, smykker, tepper og mye annet, men for mange er selve bygningen med sin rolige andalusiske hage det mest interessante. Utenfor museet ligger souqen, eller det tradisjonelle markedet. Som marokkanske markeder flest er det en fargerik opplevelse med hundrevis av boder, trange passasjer og mange folk. Utvalget er stort og man finne både klær, tepper, krydder, suvenirer og hva det måtte være.

Den viktigste severdigheten i medinaen er trolig Grande Mosque (den store moskeen), men siden bare muslimer slipper inn, så vil den for vanlige turister være ganske uinteressant. Den sies å være veldig stor og fin, men beliggenheten midt i den trange medinaen gjør det umulig å få noe inntrykk av proporsjonene. Faktisk kan man lett komme til å passere moskeen uten å legge merke til den.

Best utsikt mot moskeen får man faktisk fra Medersa Bou Inania, som ligger rett på siden. Dette er en gammel religiøs skole fra 1300-tallet (altså fra lenge før Moulay Ismail gjorde Meknes til hovedstad). Nå er den gjort om til museum og alle slipper inn. Bygningen inneholder en rekke pent dekorerte rom med keramiske fliser i islamsk stil. Hvis man begynner å få nok av slike, så bør man allikvel ta seg en tur opp på taket hvor det er utsikt over hele medinaen. Strengt tatt ser man minimalt av gatenettet fordi gatene er så trange og husene ligger så tett, men minareten til Grande Mosque stikker fint opp. Ofte får man taket helt for seg selv, og det kan være behagelig å sitte der og være “hevet over” kaoset på gateplan.  

Litt utenfor Meknes ligger de romerske ruinene Volubilis og den hellige byen Moulay Idriss. Begge er høyt anbefalte og kan lett besøkes på (samme) dagstur fra Meknes. Det er også mulig å besøke Fes på dagstur, men mest vanlig er det å besøke Meknès på dagstur fra Fes. Begge deler fungerer helt fint. Meknes er en triveligere by med mer sympatiske innbyggere, men Fes er mye større og har enda flere attraksjoner. Hovedstaden Rabat er også teoretisk sett innen rekkevidde for dagstur fra Meknes, men jeg anbefaler heller å sette av et par dager til et ordentlig besøk.

Meknès har et greit utvalg av hoteller og normalt vil man klare å få et akseptabelt rom for rundt 300 kroner. Søk etter hotell hos Agoda. Meknes ligger på toglinjen mellom Fes og Rabat, så det er lett å komme seg dit med offentlig transport. Byen har forøvrig to togstasjoner, en hovedstasjon som ligger utenfor sentrum og en mye mindre stasjon El-Emir Abdelkader som er sentralt plassert i Ville Nouvelle. Bruk alltid sistnevnte for alle tog stopper på begge stasjoner. Den eneste direkte flyforbindelsen fra Norge til Marokko er fra Oslo til Marrakesh med Norwegian. Ryanair har en del ruter til Fes-Saiss flyplassen (nær Meknès), men ingen fra Norge. Søk på Momondo etter flybilletter til Marokko.